Psalmi 17
1 Molitva. Davidova. Počuj, Jahve pravedni, i vapaj mi poslušaj, usliši molitvu iz usta iskrenih!
En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!
2 Od tebe nek' mi dođe presuda, tvoje oči vide što je pravo.
La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!
3 Istraži mi srce, pohodi noću, ognjem me iskušaj, al' u meni nećeš nać' bezakonja. Ne zgriješiše usta moja
Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.
4 kao što griješe ljudi: po riječima usta tvojih čuvah putove Zakona.
Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.
5 Korak mi čvrsto prionu za tvoje staze, ne zasta mi noga na putima tvojim.
Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.
6 Zazivam te, Bože, ti ćeš me uslišit': prikloni mi uho i čuj riječi moje.
Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!
7 Proslavi na meni dobrotu svoju, ti koji od dušmana izbavljaš one što se utječu desnici tvojoj.
Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!
8 Čuvaj me k'o zjenicu oka, sakrij me u sjenu krila svojih
Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge
9 od zlotvora što na me nasrću. Dušmani me bijesni opkoljuju,
for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!
10 bešćutno srce zatvaraju i ustima zbore naduto,
Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.
11 Koraci njini sad me okružuju, smjeraju da me na zemlju obore;
Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.
12 slični lavu dok se, zinuv, na plijen obara i laviću što vreba u potaji.
Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.
13 Ustani, Jahve, presretni ga i obori, od grešnika mi život mačem spasi,
Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,
14 a rukom od ljudi, Gospodine: od ljudi kojih je dio ovaj život, kojima želudac puniš dobrima; kojih su sinovi siti, a djeci daju što im pretekne.
fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.
15 A ja ću u pravdi gledati lice tvoje, i jednom kad se probudim, sit ću ga se nagledati.
Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.
