Postanak 8

1 Onda se Bog sjeti Noe, svih zvijeri i sve stoke što bijaše s njim u korablji, pa pokrenu vjetar nad zemljom da uzbije vodu.

Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

2 Zatvoriše se izvori bezdanu i ustave nebeske, i dažd s neba prestade.

Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

3 Polako se povlačile vode sa zemlje. Nakon stotinu pedeset dana vode su jenjale,

Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

4 a sedmoga mjeseca, sedamnaestog dana u mjesecu korablja se zaustavi na brdima Ararata.

Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

5 Vode su neprestano opadale do desetog mjeseca, a prvoga dana desetog mjeseca pokažu se brdski vrhunci.

Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

6 Kad je izminulo četrdeset dana, Noa otvori prozor što ga je načinio na korablji;

Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

7 ispusti gavrana, a gavran svejednako odlijetaše i dolijetaše dok se vode sa zemlje nisu isušile.

og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

8 Zatim ispusti golubicu da vidi je li voda nestala sa zemlje.

Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

9 Ali golubica ne nađe uporišta nogama te se vrati k njemu u korablju, jer voda još pokrivaše svu površinu; on pruži ruku, uhvati golubicu te je unese k sebi u korablju.

Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

10 Počeka još sedam dana pa opet pusti golubicu iz korablje.

Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

11 Prema večeri golubica se vrati k njemu, i gle! u kljunu joj svjež maslinov list; tako je Noa doznao da su opale vode sa zemlje.

Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

12 Još počeka sedam dana pa opet pusti golubicu: više mu se nije vratila.

Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

13 Šest stotina prve godine Noina života, prvoga mjeseca, prvog dana u mjesecu uzmakoše vode sa zemlje. Noa skine pokrov s korablje i pogleda: površina okopnjela.

I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

14 A drugoga mjeseca, sedamnaestog dana u mjesecu, zemlja bijaše suha.

Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

15 Tada Bog reče Noi:

Da talte Gud til Noah og sa:

16 “Iziđi iz korablje, ti, tvoja žena, tvoji sinovi i žene tvojih sinova s tobom.

Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

17 Sa sobom izvedi sva živa bića, sva stvorenja što su s tobom: ptice, stoku i sve gmizavce što zemljom puze; neka zemljom vrve, plode se i na zemlji množe!”

Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

18 I Noa iziđe, a s njime sinovi njegovi, žena njegova i žene sinova njegovih.

Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

19 Sve životinje, svi gmizavci, sve ptice - svi stvorovi što se zemljom miču - iziđu iz korablje, vrsta za vrstom.

Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

20 I podiže Noa žrtvenik Jahvi; uze od svih čistih životinja i od svih čistih ptica i prinese na žrtveniku žrtve paljenice.

Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

21 Jahve omirisa miris ugodni pa reče u sebi: “Nikad više neću zemlju u propast strovaliti zbog čovjeka, tÓa čovječje su misli opake od njegova početka; niti ću ikad više uništiti sva živa stvorenja, kako sam učinio.

Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

22 Sve dok zemlje bude, sjetve, žetve, studeni, vrućine, ljeta, zime, dani, noći nikada prestati neće.”

Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.

A Dove is Sent Forth from the Ark