Propovjednik 1
1 Misli Propovjednika, Davidova sina, kralja u Jeruzalemu.
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Ispraznost nad ispraznošću, veli Propovjednik, ispraznost nad ispraznošću, sve je ispraznost!
Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
3 Kakva je korist čovjeku od svega truda njegova kojim se trudi pod suncem?
Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
4 Jedan naraštaj odlazi, drugi dolazi, a zemlja uvijek ostaje.
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
5 Sunce izlazi, sunce zalazi i onda hiti svojem mjestu odakle izlazi.
Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
6 Vjetar puše na jug i okreće se na sjever, kovitla sad ovamo sad onamo i vraća se u novom vrtlogu.
Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
7 Sve rijeke teku u more i more se ne prepunja; odakle teku rijeke, onamo se vraćaju da ponovo počnu svoj tok.
Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
8 Sve je mučno. Nitko ne može reći da se oči nisu do sita nagledale i uši dovoljno naslušale.
Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Što je bilo, opet će biti, i što se činilo, opet će se činiti, i nema ništa novo pod suncem.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
10 Ima li išta o čemu bi se moglo reći: “Gle, ovo je novo!” Sve je već davno prije nas postojalo.
Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
11 Samo, od prošlosti ne ostade ni spomena, kao što ni u budućnosti neće biti sjećanja na ono što će poslije doći.
Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
12 Ja, Propovjednik, bijah kralj nad Izraelom u Jeruzalemu.
Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
13 I trudih se da mudrošću istražim i dokučim sve što biva pod nebom; o, kako mučnu zadaću zadade Bog sinovima ljudskim.
og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
14 Vidjeh sve što se čini pod suncem: kakve li ispraznosti i puste tlapnje!
Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
15 Što je krivo, ne može se ispraviti; čega nema, izbrojiti se ne može.
Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
16 Rekoh onda sam sebi: “Gle, stekao sam veću mudrost nego bilo tko od mojih prethodnika u Jeruzalemu. Duh moj sabrao je golemu mudrost i znanje.”
Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
17 Mudrost pomnjivo proučih, a tako i glupost i ludost, ali sam spoznao da je to pusta tlapnja.
Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
18 Mnogo mudrosti - mnogo jada; što više znanja, to više boli.
For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
