Job 14
1 Napui ni a khe e tami teh, a hring kaduem ni teh runae hoi kakawi e doeh.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 A pei patetlah a kamdat teh bout a kamyai. Tâhlip patetlah a kampuen teh, bout awm hoeh toe.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Hot patetlae dawkvah, na mit na padai teh, lawkcengnae dawk nama koe na ceikhai han na maw.
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Apinimaw kathounghoehe dawk hoi, na thoung e a la thai han, apinihai lat thai mahoeh.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 A hninnaw hah atueng khoe hnukkhu hoi, thapa nâyittouh maw tie hah na kut dawk ao. A tapuet thai hoeh nahanelah khori hoi a ngang pouh.
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Kut ka pâ e tami patetlah a hninnaw aloum totouh, a kâhat thai nahanelah ahni teh kamlang takhai haw.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 Bangkongtetpawiteh, thing teh tâtueng nakunghai bout a bawt hane letlang hngaihawinae ao rah. A cakang bout a bawt han.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Talai dawk a khawngyang kahmawn nakunghai kadout nakunghai.
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 Tui kahû dawk bout bawt vaiteh, ung e patetlah a cakang a tâco han doeh.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Hateiteh, tami teh a due hoi pakawp teh a kahma toe, tami teh a kâha a baw teh namaw ao.
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Talî dawk e tui a kahma teh, tuipui hai a hak teh be a ke.
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 Hot patetlah tami hai a yan teh thaw hoeh toe. Kalvannaw ao hoeh totouh hai kâhlaw hoe toe. Hoeh pawiteh, muet a inae koehoi kâhlaw mahoeh toe.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Oe phuen koe na hrawk sak haw, na lungkhueknae a roum hoeh roukrak na hrawk haw, atueng hah na pouk pouh nateh, na pahnim hanh. (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 Ka kâthungnae atueng a pha totouh, tami dout pawiteh, bout a hring han namaw Ka ru e ka thawnaw dawk hoi ka ring han.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Na kaw vaiteh, na pato han. Nama ni na kut hoi na sak e teh na pahren han.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Bangkongtetpawiteh, ka khokhnuknaw pueng be na touk. Hateiteh, ka yonnae naw hah na khen pouh hanh.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Kâtapoenae hah, yawngya thung khakkin e naw lah ao teh, ka payonpakai e hah na ramuk.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Hateiteh, mon katim e patetlah, talung teh a onae hmuen koehoi puen e patetlah,
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 tui ni talung pekpacin e patetlah, tuikalen ni talai kahawi a ceikhai e patetlah, tami e ngaihawi e hah na raphoe.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Ama teh poe na tâ teh, be a kahma awh. A mei na kâthungsak teh, alouklah na cei sak.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 A capanaw a tawmrasang e hah panuek awh hoeh. Ahnimouh pabo lah o awh e hai kâhmawt thai hoeh.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Hateiteh, a takthai hah patawnae dawk ao vaiteh, a hringnae ni ama a khui han telah a ti.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
