La Bu 137

1 Jerusalem kageldoh phatnun Babylon vadungpang a chun katou un kakapgam tauve.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 Keihon kasemjang houchu mong thingbah chung dunga chun kakhai un ahi.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 Hikom a chun soh a eihente houchun la sah sahding eigouvin, chuleh eisugenthei houchun kipahtah'a la sahsahtei ding eigouvin, “Jerusalem la ho chu khatpen beh neisahpeh'un” atiuve.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Ahinlah keihon hetkhahlou mi gam sunga hi Yahweh Pakai la hochu iti kasahdiuham?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 Vo Jerusalem nangma kasuhmil uleh kakhut jetlam hin semjang pehdan sumil jenghen.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Nangma kageldoh louva, Jerusalem chu kakipana sangpen sang a thupi a kagel lou le, ka leihi kadang chungah behden jenghen.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 O Yahweh Pakai Babylon sepaiten Jerusalem alonkhum niuva Edom mite thilbol chu geldoh tei in, “Sumang jengin,” “Toltoh sumat jengun” tin asam un ahi.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O Babylon, nangma nakisu mang ding ahi. Nangin neibol nao bang banga nalethuh penpen chu anunnom ahi.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Nachapangteu puimang a songpi chunga sepgoiho chu nunnom hen!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.