Ezekiel 8
1 Jehoiachin lengpa sohchan kal kumgup lhin kum, lhalam som le sagi nikhon Juda lamkai ho kain a ana um pet un thaneitah Pakai chun eina tuhchah e.
Og det skjedde i det sjette år, i den sjette måned, på den femte dag i måneden, mens jeg satt i mitt hus, og Judas eldste satt foran mig, at Herrens, Israels Guds hånd falt på mig der.
2 Mihem put tobang pu gongso khat kamui, kathilmu pa kongbuh noilam chu akilangin, amapa chu meikong toh abange. Akongbuh a pat achunglang chu khisong valla val meikou ol a kimu jap jap bangin akimui.
Og jeg så, og se, det var noget som var som ild å se til; fra det som var å se av hans lender og nedover, var alt som ild, og fra hans lender og opover var det som en glans å se til, som skinnet av det blanke metall.
3 Amapa chunk hut toh kilou khat ahin lhang doh in kasamin eihin manne. Hichun lhagaovin vanthamjol lang gei eidom tou tan, chuleh Pathen a konna thilmu nei dingin Jerusalem ah ei thah tan ahi. Hichun keima houin leitol sahlang kelkot sunga chun eipuije, hiche mun chu nasatah a Pakai alungnat sah milim loi lentah umna mun chu ahi.
Og han rakte ut noget som lignet en hånd, og tok mig ved håret på mitt hode, og et vær løftet mig op mellem jorden og himmelen og førte mig i syner fra Gud til Jerusalem, til inngangen av den indre forgårds port, som vender mot nord, der hvor nidkjærhets-billedet stod, det som vakte Guds nidkjærhet.
4 Phulou helouvin phat masa laiya phaichama kana musa Israel Pathen loupina ana um'in ahi.
Og der så jeg Israels Guds herlighet, likesom i det syn jeg hadde sett i dalen.
5 Hichun Pakaiyin kajah a aseije, “Mihem chapa sahlang sang khu ven” atin hijeh chun keiman kaven ahileh sahlang sang kelkot gah lutna pama maicham koma chun Pakai nasatah ana lunghan sah milim doi kitung chu ana dinge.
Og han sa til mig: Menneskesønn, løft dine øine mot nord! Og jeg løftet mine øine mot nord og fikk se nidkjærhets-billedet nordenfor alterporten ved inngangen.
6 “Mihem chapa,” ahin tin, “Ipi abulu namu tah em? Ka houin a konna kei nodohna dinga kidah umtah chonsetna abol'u khu namu tah em? Ahin kahungin nangin hiche ho sanga kidah umjo chonsetna tamtah namube ding ahi.”
Og han sa til mig: Menneskesønn! Ser du hvad disse gjør? Store vederstyggeligheter er det Israels hus her gjør, så jeg må dra langt bort fra min helligdom; men du skal ennu få se flere store vederstyggeligheter.
7 Hichun aman banghoma konna asunglang kimu theina houin leitol kotphunga chun eipuilut e.
Og han førte mig til inngangen av forgården, og jeg så, og se, der var et hull i veggen.
8 Aman kakoma aseijin “Tun mihem chapa, bang khu lai vang'in,” eiti. Hijeh chun keiman bang chu kalai vang'in ahileh lampi kiselguh chu kamutai.
Og han sa til mig: Menneskesønn, bryt igjennom veggen! Og jeg brøt igjennem veggen og fikk se en dør.
9 “Lut in,” ati. “Chuleh gitlouna leh chonsetna abol'u khu ven,” eiti.
Og han sa til mig: Gå inn og se de fæle vederstyggeligheter som de gjør der!
10 Hijeh chun kalut tan ahileh, bang dunga ganhing kitholtho ho lim leh kidah dah um thimsem ho lim khet thi a kisem ho chu kamutai. Israel mipiten ahouvu milim doi jatchom chom ho jong chu keiman kamudoh tai.
Og jeg gikk inn og så, og se, der var alle slags billeder av vederstyggelige kryp og firføtte dyr og alle Israels folks motbydelige avguder, inngravd på veggene rundt omkring.
11 Israel lamkai som sagi ho chutoh alai juva Shaphan chapa Jaajaniah adin jong kamudoh tai, amaho khat cheh chun gim namtwi hal bom chu akichoijun, hichea kon chun gim namtwi kihalna meikhu meilom tobang chu aluchung uva ahung kitom jenjun jenge.
Og foran dem stod sytti menn av de eldste i Israels folk, og Ja'asanja, Safans sønn, stod midt iblandt dem, og hver av dem hadde et røkelsekar i hånden, og det steg op duft av røkelseskyen.
12 Hichun Pakaiyin kahenga hin ahinseije, “Mihem chapa pindan thim sung khu Israel lamkai hon ipi abol'u ahi namu khah tah em? Pakaiyin igam u adalhah sa ahitah jeh in eimu pouvinte,” tin amahon asei uve.
Og han sa til mig: Har du sett, menneskesønn, hvad de eldste i Israels folk gjør i mørket, hver i sine billedkammer? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.
13 Hichun Pakaiyin aseiben “Hungin chule keiman hiche ho sanga tamjo kidah dah umjo ho chu navetsah inge.”
Og han sa til mig: Ennu skal du få se flere store vederstyggeligheter som de gjør.
14 Aman Pakai houin sahlang kelkot a chun eipuijin, hiche a chun numei themkhat ana tou uvin, a pathen u Tammuz chu ana kauve.
Og han førte mig til inngangen av porten til Herrens hus, den port som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus.
15 “Hiche hi namu hitam” tin aman eidonge. “Ahinlah hiche ho sanga tamjo kidah dah um chonsetna ho navetsah inge” ati.
Og han sa til mig: Har du sett det, menneskesønn? Ennu skal du få se flere vederstyggeligheter, større enn disse.
16 Hichun aman Pakai houin leitol sungnung a chun eipuilut e. pindan sung nung lutna leh sum eng maicham kikah a muntheng phung lutna a chun upa somni le nga tobang Pakai muntheng lam nung ngat in ading uve. Amaho chun solam angauvin, nisa hou nan tol ah abohkhup uve.
Og han førte mig inn i den indre forgård til Herrens hus, og se, ved inngangen til Herrens tempel, mellem forhallen og alteret, var det omkring fem og tyve menn som vendte ryggen mot Herrens tempel og ansiktet mot øst, og de bøide sig mot øst for solen.
17 “Mihem chapa, hiche hohi namu khah tah em? tin aman eidonge. Hitobanga kidah umtah chonsetna abol uhi Juda mite dinga imalou thema angaito u ham? Hiche hin anam pumpiuva thaguma kino tona a apui uva, nahko hom leng lunga eivet uva chuleh eiphin lunghang bebe jeng ding ham?
Og han sa til mig: Har du sett det, menneskesønn? Var det ikke nok for Judas hus å gjøre de vederstyggeligheter de her har gjort, siden de også har opfylt landet med vold og atter vakt min harme? Se hvorledes de nu holder kvisten op til sin nese.
18 Hiti ahijeh a chu kalung hanna kadonbut diu, khatcha jong kahing hoi lou ding, chuleh keiman kalungthim a jong, kalainat pilou hel ding ahi. Chuleh kahepina diuvin hung kap jong leu keiman kangaipeh louhel diu ahi.”
Derfor vil da også jeg la min harme råde; jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare dem; og om de roper for mine ører med høi røst, vil jeg ikke høre dem.
