Thuhilpa 3
1 Ijakai dingin aphat aumcheh in, vannoija hin ijakai achat loh thei ding in phat aum cheh’e.
Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.
2 Penna ding phat aum in chule thiphat aum’e. Aphu phat aum in chule a‘at phat aum’e.
Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;
3 Atha’phat aum in chule asuhdam phat aum’e. Aphet lhah phat aum in chule asahdoh phat aum’e.
å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;
4 Ka phat aumin chule nui phat aume. Lunghem phat aum in chule lam phat aume.
å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;
5 Song sethang phat aum in chule song khopkhom phat aum’e. Ki-angkol phat aum in chule kihei mang phat aum’e.
å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;
6 Thil holphat aum in chule thilhol ngah phat aum’e. Akholkhom phat aumin chule athe cheh phat aum’e.
å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;
7 Abo-eh phat aumnin chule akhui bit phat aum’e. Thipbeh’a umphat aumin chule thusei phat aume.
å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;
8 Kingailut phat aumin chule kivetda phat aume. Kinah phat aum in chule kicham phat aum’e.
å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.
9 Ana tohhat man uva miho hin ipi akimu mong mong uvem?
Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?
10 Pathen’in i-bonchau chunga pohgih eikoipeh cheh’u kamu doh tai.
Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
11 Ahijeng vang'in, Pathen’in ijakai amachang cheh dingin hoisel in asem in ahi. Aman mihemte lungsunga tonsot akhum lut peh in, hinlah chuti ahijeng vang'in, mihem in Pathen tohgon apatna pat achaina geijin amu phapoi.
Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.
12 Hijeh’a hi keiman, mihem chu akipa’a chule ijochan geijuva thanopna inei dingu sanga phajo dang aumpoi, tia ka gel lhah ahi tai.
Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;
13 Chule miho hin aneh’uva chule adon’uva chule atohgim gahou, athanoppi diu hi Pathen’in manbeiya athil peh-u chu ahi.
men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.
14 Chule ipi hijongleh Pathen in athilbol chan chu achaina ahi jenge. Imacha gah koibe ding ahilouleh gah lahdoh ding aum poi. Pathen in alung gon chu mihem ten Ama agin ding’u hi ahi.
Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.
15 Tua hung sohdoh hohi tumasanga ana sohdohsa ahitai, chule khonunga hung soh ding ho chu tuma’a ana sohdoh sa ahitai, ajeh chu Pathen in hiho chu avel vella ahin um dohsah kitji ahije.
Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.
16 Nisa noija keiman ka mudoh kit chu, thutanna dan aphalou um ka hedoh’e. Tahbeh in, Dan Thutanna mun chu thudih aum poi.
Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.
17 Keimatah in ka lungthima, “Aphatcha Pathen in apha hileh ase hileh amichang cheh chu anatoh hou jouse jal'a achungthu’u atan ding ahi,” kati.
Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.
18 Keiman mihemte dinmun thua kagel lin-Pathen’in mihemte henga amaho jong gancha hole gamsaho tobangbep ahiuve, ti aphochen in ahi.
Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;
19 Ajeh chu gamsaho le mihemte chan kibang ahinau aume-haitheina anei gel uvin chule thithei gel ahiuve. Hitia hi mihemin gamsa ho sanga phatchom john a tahbeh anei deh pouve. Ajeh bei iti hi’a hitam!
for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.
20 Ania munkhatna chekhoma ahi-vutna kona hung kondoh’uva ahin, aniuva vut kisohkit diu ahi.
De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.
21 Ajeh chu koiham mihem lhagao akaltouvin chule gamsaho lhagao leisetna akumsuh’e ti, koi jin aphotchet thei jem?
Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?
22 Hitia hi keiman mihem dinga anatoh chunga akipa diu sanga phajo kamupoi. Eiho hi koiman ithi jou tenguleh nopsahna dinga thina’a konna eihin lepui ding’u ahi tapoi.
Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?
