Tingtoeng 137

1 Babylon tuiva ah te ka ngol uh tih Zion ka poek uh vaengah ka rhap uh.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 A khui kah tuirhi dongah ka rhotoeng te ka bang uh.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 Kaimih aka sol rhoek kaimih te laa ol hnap n'dawt uh. Kaimih aka parhaengkung long khaw, “Zion laa te kaimih ham kohoenah neh hlai uh lah,” a ti uh.

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 Balae tih BOEIPA laa he kholong kho ah ka hlai uh eh?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 Jerusalem nang te kan hnilh atah ka bantang kut he hnilh uh saeh.

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 Nang te kan thoelh pawt tih, Jerusalem te ka kohoenah somtung la ka pacuet pawt atah ka lai he ka dang la kap uh saeh.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 BOEIPA aw Jerusalem tue vaengkah Edom koca rhoek loh, “A khoengim duela kingling uh kingling uh,” a ti uh te poek pah.

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 Hlang aka rhoelrhak Babylon nu aw, kaimih taengah na saii bangla na thaphu te namah taengah aka thuung tah a yoethen.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Na camoe rhoek te a tuuk tih, thaelpang dongah aka phop tah a yoethen.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!