Joba 9
1 Job loh koep a doo tih,
Da tok Job til orde og sa:
2 A tueng te ka ming tangloeng dae hlanghing he Pathen taengah metlam a tang thai eh?
Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 Amah te oelh ham ngaih cakhaw, anih te thawngkhat ah pakhat long pataeng a doo thai moenih.
Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 A thinko cueih tih a thadueng khaw len rhapsat. A thuung dongah anih taengah unim aka mangkhak?
Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 Tlang khaw haimo coeng tih a thintoek ah amih a maelh te khaw ming uh pawh.
han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 Diklai he a hmuen lamloh tlai tih a tung khaw tuen coeng.
som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 Khomik te a uen tih thoeng pawh, aisi khaw catui tloep a hnah.
som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 Vaan ke amah bueng loh a cueh tih tuitunli kah hmuensang dongah a cawt.
som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 Ning buhol neh airhitbom khaw, tuithim tlungkawt khaw a saii neh.
som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
10 Khenah tloel duela hno len a saii tih tae lek pawt hil ah khobaerhambae coeng.
som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Kai taeng long a pah mai akhaw ka hmu pawt tih a tinghil akhaw anih te ka yakming moenih.
Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Paco cakhaw ulong anih a mael sak? Ulong long anih te, “Balae na saii,” a ti nah?
Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 Pathen tah a thintoek mael pawt tih Rahab aka bom rhoek khaw a hmui, a hmui ah ngam uh.
Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 Te dongah anih aisat te kai loh ka doo thai vetih a taengah ka ol ka coelh thai aya?
Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 Ka tang cakhaw kai lai aka tloek taengah ka doo thai pawt tih rhennah ni ka bih.
jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Ka khue tih kai n'doo cakhaw ka ol a hnatun tila ka tangnah moenih.
Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 Hlithae neh kai kai m'phop tih lunglilungla la ka tloh ping.
han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 Ka mueihla he mael hamla kai m'pae pawt dae olkhaa ni kai n'kum sak.
som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Thadueng dongah khaw len rhapsat tih laitloeknah dongah khaw unim kai aka tuentah he?
Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Ka ka neh ka tang akhaw ka boe hae ni, ka cuemthuek cakhaw ka kawn hae.
Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Ka cuemthuek dae ka hinglu khaw ka ming pawt tih ka hingnah khaw ka kohnue.
Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 Te dongah pakhat la, “Cuemthuek neh halang khaw amah loh a khah,” a ti.
Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Rhuihet loh a duek sak buengrhuet kae vaengah ommongsitoe kah noemcainah te a tamdaeng.
Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Diklai he halang kut ah pae tih a laitloek kah maelhmai te a khuk. Te pawt koinih amah te unim?
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 Ka khohnin khaw aka yong lakah bawn tih a yong dongah a then khaw hmuh uh pawh.
Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 Sangpho canghlong bangla tinghil tih, atha bangla caak dongah cu.
de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 “Kai he ka kohuetnah ka hnilh pawn eh, ka maelhmai ka hlam saeh lamtah ngaidip saeh,’ ka ti akhaw,
Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 Ka nganboh he boeih ka rhih tih kai nan hmil mahpawh tila ka ming.
da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Kai ka boe coeng dae balae tih a honghi nen he ka kohnue eh?
Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 Vuelsong tui dongah ka hluk vetih ka kut lunghuem neh ka cil cakhaw,
Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 vaam khuila kai nan nuem hae vetih ka himbai neh kamah khaw n'tuei uh ni.
da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 Hlang he kamah bangla a om pawt dongah anih te ka doo koinih laitloeknah la rhenten m'pawk uh ni.
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 Mamih laklo ah oltloek tih mamih rhoi soah a kut aka tloeng om pawh.
det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 A cungkui te kai taeng lamloh a khoe mai vetih a mueirhih loh kai n'let sak pawt mako.
Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Ka thui neh anih ka rhih pawt dae kai he kamah taengah te tlam te ka om moenih.
Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
