Joba 30
1 Tedae a kum la kai lakah aka noe long khaw kai taengah luem uh coeng. Te rhoek kah a napa pataeng ka boiva kah ui taengah khueh ham ka hnawt lah mako.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Amih kut dongkah thadueng khaw kai taengah metlam a om? Amih te a hminkhah lamni a paltham.
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 Vaitahnah neh khokha rhamling lamkah pumhong loh hlaem vaengah khohaeng neh imrhong kah rhamrhae te a cilh.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 Tangpuem dongkah baekkoi te a hlaek uh tih a buh la hlingcet yung a khueh.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 A nam lamloh a haek uh tih amih taengah hlanghuen bangla a o uh.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 Soklong cakhom kah laipi neh thaelsawk khui ah kho a sak.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 Tangpuem khuiah pang uh tih lota hmuiah poem uh.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 Aka ang ca rhoek neh ming mueh ca rhoek ni khohmuen lamloh a hawt uh.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 Te dongah amih kah rhotoeng la ka om coeng tih amih taengah ol la ka om.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 Kai aka tuei rhoek tah kai lamloh lakhla uh tih ka mikhmuh ah timtui khaw tuem uh pawh.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 A lirhui lakah ka lirhui he pawl coeng. Te dongah kai he m'phaep tih ka mikhmuh ah kamrhui han tueih uh.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 Ka bantang kah hlangyoe loh tlai ka kho a kalh. Amih kah rhainah caehlong te kai taengah a picai uh.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 Ka talnah khuiah ka hawn a mak uh tih, amih aka bom pawt khaw hoeikhang uh.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 A puut aka len bangla ael uh tih a khohli rhamrhael hmuiah paluet uh.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Kai soah mueirhih pai tih khohli bangla ka moeihoeihnah a hloem vaengah kai kah khangnah te khomai bangla a yah.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 Kai lamloh ka hinglu a kingling coeng tih phacip phabaem khohnin loh kai n'tuuk.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 Khoyin ah ka rhuh te ka pum dong lamloh a cueh. Kai aka thuek he a dim moenih.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 Thadueng cungkuem dongah ka pueinak a phuelhthaih tih ka angkidung te rhawnmoep bangla ka vah.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 Kai he dikpo khuila n'dong tih laipi neh hmaiphu bangla n'thuidoek.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 Na taengah bomnah kam bih dae kai nan doo moenih. Ka pai akhaw kai he nan yakming moenih.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Kai soah a muen la na poeh tih na ban thaa neh kai nan konaeh thil.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Kai he khohli dongah nan phueih. Kai nan ngol thil vaengah kai nan paci sak tih lungming cueihnah a yawn.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 Mulhing boeih kah tingtunnah im la dueknah neh kai nan mael sak ham khaw ka ming.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 A yoethaenah khuiah bombihnah a yaak vaengah kut aka thueng he lairhok dongah a om moenih.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Khohnin a mangkhak dongah ka rhap tih khodaeng dongah ka hinglu a omdam moenih.
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 A then ka lamtawn vaengah boethae ha pawk. Vangnah te ka ngaiuep vaengah a hmuep ha pai.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 Ka bung he tlawk tih a kuemsuem moenih. Kai he phacip phabaem khohnin loh n'doe.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 Khomik a tal dongah maelhmai a hmuep la ka cet. Hlangping neh ka pai tih ka pang.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 Pongui kah a manuca neh tuirhuk vanu kah a hui la ka om.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 Ka vin khaw kamah dong lamloh mu tih ka rhuh khaw kholing neh tlum coeng.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Ka rhotoeng te nguekcoinah la, ka phavi rhah ol la poeh.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
