Tingtoeng 137

1 Babylon tuiva ah te ka ngol uh tih Zion ka poek uh vaengah ka rhap uh.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 A khui kah tuirhi dongah ka rhotoeng te ka bang uh.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 Kaimih aka sol rhoek kaimih te laa ol hnap n'dawt uh. Kaimih aka parhaengkung long khaw, “Zion laa te kaimih ham kohoenah neh hlai uh lah,” a ti uh.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Balae tih BOEIPA laa he kholong kho ah ka hlai uh eh?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 Jerusalem nang te kan hnilh atah ka bantang kut he hnilh uh saeh.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Nang te kan thoelh pawt tih, Jerusalem te ka kohoenah somtung la ka pacuet pawt atah ka lai he ka dang la kap uh saeh.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 BOEIPA aw Jerusalem tue vaengkah Edom koca rhoek loh, “A khoengim duela kingling uh kingling uh,” a ti uh te poek pah.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Hlang aka rhoelrhak Babylon nu aw, kaimih taengah na saii bangla na thaphu te namah taengah aka thuung tah a yoethen.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Na camoe rhoek te a tuuk tih, thaelpang dongah aka phop tah a yoethen.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.