Joba 37
1 He dongah ka lungbuei lakueng tih a hmuen lamloh cungpet.
Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.
2 A ol dongkah khoponah te hnatun hnatun. A ka lamloh caitawknah thoeng.
Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!
3 Vaan boeih hmuiah a hlah tih a vangnah loh diklai hmoi duela pawk.
Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.
4 A hnukkah a kawk ol khaw a hoemdamnah ol neh hum tih a ol a yaak vaengah rhaek uelh sak boeh.
Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.
5 Pathen loh a ol neh khobaerhambae a saii khungdaeng tih hum dae m'ming uh moenih.
Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.
6 Vuelsong neh khotlan khonal te, 'Diklai ah om saeh,’ a ti vaengah khotlan khonal khaw a sarhi tak.
Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.
7 Amah kutngo hlang boeih ming sak ham hlang boeih kah kut te rhodaek a soei pah.
Hvert menneskes hånd forsegler han, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham.
8 Te vaengah mulhing khaw a khui la kun tih a khuisaek ah kho a sak.
Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.
9 Cangpalam te imkhui lamloh, khosik te tlangpuei lamloh ha thoeng.
Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.
10 Pathen kah hiil lamloh rhaelnu khaw a khueh tih tui daang mangdaeng mangtok la om.
Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.
11 Khomai te cingtui loh a rhih sak tih cingmai loh amah kah vangnah te a taekyak.
Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,
12 Te khaw diklai kah lunglai hman ah a uen boeih te saii hamla a niing, a niing dongah kuluk la a hil.
og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;
13 Te te caitueng lam khaw, a khohmuen ham khaw, sitlohnah ham khaw a thoeng sak.
enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.
14 Job, he he hnakaeng lah. Pai lamtah Pathen kah khobaerhambae he yakming lah.
Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!
15 Te rhoek soah Pathen loh a khueh tih a cingmai kah vangnah a sae te na ming a?
Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?
16 Poeknah rhuemtuet, mangvawt khomai a haainah te na ming a?
Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,
17 Tuithim loh khohmuen a mong sak vaengah na himbai te aka bae sak,
du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?
18 Hmaidan a hlawn bangla khomong a thah la amah taengah na nulh thai aya?
Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?
19 Amah taengah metla n'thui ham khaw kaimih tueng lah. Hmaisuep hmai ah n'tawn uh thai pawt oe.
Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.
20 Hlang loh a dolh hamla thui cakhaw ka thui bangla amah taengah a tae pa aya?
Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?
21 Tahae ah khaw vangnah a hmuh uh moenih. A aa te khohli loh a yawn tih a caihcil hnukkah khomong dongah tueng.
Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.
22 Tlangpuei lamkah sui te mueithennah rhih om Pathen taengla pawk.
Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.
23 Tlungthang te thadueng a len dongah a tiktamnah m'hmuh lek moenih. Duengnah khaw a cungkuem dongah hlang a phaep moenih.
Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.
24 Hlang rhoek loh amah te a rhih uh tangloeng dongah lungbuei aka cueih rhoek takuem khaw a sawt moenih,” a ti.
Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.
