Joba 20
1 Te phoeiah Naamathi Zophar loh a doo tih,
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 “Te dongah ka pomnah kai n'thuung tih kamah khuiah ka tawn uh coeng dongah ni.
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 Ka thuituennah he mingthae la ka yaak dongah ka yakmingnah dongah mueihla loh kai n'doo.
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Suen lamloh diklai dongah hlang a khueh parhi te na ming a?
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 Halang kah omngaih laa tah yoei tih lailak kah kohoenah khaw mikhaptok hil mai ni.
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 A thinlennah te vaan duela cet tih a lu loh khomai duela puet cakhaw,
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 a aek bangla a yoeyah la milh vetih anih aka hmu rhoek loh, “Anih ta?” a ti uh ni.
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Mang bangla a ding phoeiah tah anih te hmu uh pawh. Khoyin kah olphong bangla khum hmata.
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 A mik loh a hmuh khaw rhaep mahpawh. Anih te amah hmuen ah mae voel mahpawh.
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 A ca rhoek loh tattloel rhoek te a moeithen uh tih a kut loh a thahuem te a mael uh.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 A rhuh tah a cacawn rhoek bangla hah uh dae a cacawn rhoek khaw amah neh laipi dongah ni a yalh eh.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 A ka dongah tui mai cakhaw boethae te a lai hmui ah a thuh.
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 Te te a hnaih tih a toeng pawt dongah a ka khui la a ma-uem.
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 A bung khuikah a buh te a khui ah minta sue la poeh ni.
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Khuehtawn a dolh vaengah a bung khui lamloh lok vetih anih te Pathen loh a talh ni.
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Minta sue loh a khut vetih rhulthae lai loh amah a ngawn ni.
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Soklong, tuiva neh khorha kah khoitui neh suknaeng te hmuh mahpawh.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Thatloh phu te a thuung akhaw a hnothung kah thadueng bangla a dolh pawt dongah yoka pawh.
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 tattloel te a neet phoeiah amah loh a sak mueh im te a hnoo sak tih a rawth pah.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 A bungko lamkah thayoeituipan te ming pawt tih a nai nen khaw loeih pawh.
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 A caak ham caknoi om pawh. Te dongah a thennah poem hae mahpawh.
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 A khuehtawn neh a hah vaengah anih te a daengdaeh vetih thakthaekung kah kut boeih te anih soah thoeng ni.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 Anih bung hah sak ham a taengah amah kah thintoek thinsa a tueih pah vetih a buhcak te anih soah a tlan sak.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Thicung lungpok haica lamloh yong dae anih te rhohum lii loh a kah.
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 A yueh vaengah a pumpu lamloh a pawlh pah. Te vaengah a hmuet khui lamkah mueirhih te amah soah rhaek la a caeh pah ni.
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Hmaisuep cungkuem te khoem hamla a tung. A hmuh mueh hmai loh anih te a hlawp vetih a dap kah rhaengnaeng khaw a talh pah ni.
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Anih kathaesainah te vaan loh a hliphen uh vetih diklai loh amah taengah a tai pah ni.
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 A thintoeknah hnin ah tah a im kah cangpai khaw a poelyoe pah vetih a hawk pah ni.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Halang hlang loh tebang khoyo te Pathen taeng lamkah a dang tih Pathen loh a ol rho la a khueh pah,” a ti.
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
