Joba 14
1 Huta kah a sak hlang he a khohnin toi tih khoponah khaw hah.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Rhaipai bangla phuelh tih a oh uh. Khokhawn bangla yong tih pai voel pawh.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Te soah ngawn tah na mik tueng tih kai he na taengkah laitloeknah dongla na khuen.
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Rhalawt lamloh a cuem la aka khueh te unim? Pakhat pataeng om pawh.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 A khohnin neh a hla taenah khaw namah taengah hangdang. A oltlueh te a oltlueh bangla na saii tih poe thai pawh.
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Anih lamloh vawl mangthong lamtah amah hnin at kutloh bangla a ngaingaih hil toeng saeh.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 Thing ham tah a vung akhaw ngaiuepnah om pueng. Te dongah koep mikhing vetih a dawn khaw ngoeng mahpawh.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Diklai khuiah a yung patong mai tih laipi khuiah a ngo duek cakhaw,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 tui bo ah duei vetih thinghloe bangla a pae cawn ni.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Tedae hlang tah duek tih rhaa uh coeng. Hlang he a pal phoeiah tah melam a om.
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Tuitunli lamkah tui khaw khawk dae tuiva loh a khah vaengah tah kak.
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 Hlang khaw yalh tih thoo voel pawh. Vaan a om pawt due khaw haenghang pawh. Amih te ih kung lamloh haenghang uh mahpawh.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Unim saelkhui ah a paek lah ve? Kai he nan khoem lah vetih na thintoek a mael duela kai nan thuh lah mako. Kai hamla oltlueh na khueh vetih kai nan poek mako. (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 Hlang he duek koinih hing venim? Kamah kah caempuei hnin boeih he ka thovaelnah a pawk hil ka lamtawn bitni.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Nan khue vaengah kai loh nang te ka doo bitni. Na kut dongkah bibi dongah na moo bitni.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Ka khokan he na tae pawn vetih ka tholhnah khaw na dawn mahpawh.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Ka boekoek hnocun khuiah catui a hnah thil tih kai kathaesainah na dah thil bitni.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Tedae Tlang khaw cungku tih moelh. Lungpang pataeng a hmuen lamloh thoeih.
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 Lungto khaw tui loh a hoh tih a kongnawt loh diklai laipi a yo. Te dongah hlanghing kah ngaiuepnah na pal sak.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Anih te a yoeyah la na khulae tih a hmai a tal la a van daengah anih te na tueih.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 A ca rhoek a thangpom uh dae a ming moenih. Muei uh cakhaw amih a yakming moenih.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Tedae a pumsa tah a taengah tih thak a khoeih tih a hinglu khaw amah hamla nguekcoi,” a ti.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
