Solomon Laa 1
1 Laanawk thungah kahoih koek loe Solomon angmah ih laa hae boeh ni.
Høgsongen av Salomo.
2 A pahni hoiah na mok nasoe, nang palunghaih loe misurtui pongah hoih kue.
«Han meg kysse med kyssar av sin munn. For din elsk han er betre enn vin.
3 Na hmuihoihaih loe paroeai koeh han koiah oh; na hmin loe bawh ih hmuihoih tui ah oh; to pongah kacuem tanglanawk mah nang to ang palung o.
Dine salvar angar so ljuvt, ein utrend salve er ditt namn. Difor held møyar dei elskar deg.»
4 Kai hae na zae ving ah, cawnhaih hoiah na hnukah kang bang o han; siangpahrang mah angmah ih imkhaan thungah ang hoih; kaicae loe nang ah ka nawm o moe, kang hoe o han; misurtui pongah doeh nang palunghaih to kam oek o haih kue; nang loe nihcae mah palung tangtang ih kami ah na oh.
«Drag meg etter deg. Og me spring. Kongen hev ført meg til sitt hus.» «Me vil fagnast og frygdast i deg. Me vil lova din kjærleik meir enn vin.» Med rette elskar dei deg.
5 Aw Jerusalem canunawk, kai loe ngan amnum, toe Kedar ih kahni im baktih, Solomon iimkhaan pakaahaih kahni baktiah, palung akap han koi kaom ah ka oh.
«Eg er brun, men like vel væn, de Jerusalems døtter, som Kedars tjeld, som Salomos dørtjeld.
6 Ni kabae mah paaem moe, ngan kam num pongah, na khen o kuur hmah; kam no ih caanawk mah palung ang phui o thuih pongah, misur takha khenzawnkung ah ang suek o; kaimah ih misur takha loe ka pahnong sut boeh.
Sjå ikkje på at eg er so brun, at soli hev brent meg so. Mor sine søner harmast på meg, og meg sette til vingardsvakt. Eg hev ikkje vakta eigen gard.
7 Kang palung ih nang oe, tuunawk to naah maw na pacah, naa ih ahmuen ah maw athun ah tuunawk to nang haksak, na thui ah; tipongah kai loe nam pui kalah tuu toepkung hnukah, loklam amkhraeng moe, kahni hoi mikhmai kakhuk khoep nongpata baktiah ka oh han loe?
Seg, du som leikar i min hug, kvar gjæter du no? Kvar held du middagskvild? Må eg sleppa på villa å ganga i hjordi til felagarn’ dine.»
8 Nongpatanawk thungah kranghoih koek, na panoek ai nahaeloe, tuu caehhaih khokkong to parui ah loe, tuutoep kaminawk ih kahni im taengah nangmah ih maeh caanawk to pacah ah.
«Um du ikkje det veit, du fagraste dros, du fylgje i drifti sitt spor og gjæt dine killingar fram der som hyrdingarn’ buderne hev.»
9 Aw kang palung duek ih tlangai, nang loe Faro ih hrang lakok karuet hrang hoiah kang patah.
«Med folarn’ for Faraos vogn deg, min hugnad, eg liknar.
10 Naa ah na buen ih naaphaeh hoi tahnong ah na oih ih sui bungmu mah na tangbaengnawk to krang ang hoisak.
Di lekkjeprydde kinn er so væn, og din hals med perlor.
11 Sumkanglung tui hoi sui hoiah pazut ih bungmu to nang hanah kang sak pae o han.
Lekkjor av gull skal du få med sylv-prikkar på.»
12 Siangpahrang angmah ih caboi taengah anghnut naah, kai ih hmuihoih tui to amsong.
«Når kongen i laget sit sat, min narde han anga då.
13 Ka palung duek ih ka tlangai loe aqum puek ka tahnu salakah kaom myrrh hmuihoih tui baktiah oh.
Ein myrra-pung er min ven, som eg ber ved min barm.
14 Kai ih tlangai loe En Gedi misur takha thung ih apawk tangoeng baktiah oh.
Ein cyper blom-dusk er min ven meg i En-Gedis hagar.»
15 Khenah, krang na hoih parai! Ka tlangai, khenah, na krang hoih parai; na mik doeh pahuu mik baktiah oh.
«Å, kor du er fager, mi møy, kor du er fager! Dine augo er duvor.»
16 Khenah, nang loe kranghoih parai! Ka thlangai, ue, palung han akap parai! iihkhun khukhaih kahni doeh hing suep.
«Å, kor du er fager, min ven, kor du er ljuv. Og vårt lægje er grønt.
17 Aihnik ih im sakhaih tungnawk loe sidar thing hoiah sak moe, imphu doeh hmaica thing hoiah ni sak.
Cedrar er bjelkarn’ i vårt hus, cypressar er himling.»
