Saam 88
1 Korah ih caanawk hanah saam laa. Katoeng kruek zaehoikung, Mahalath ah sak koi Heman Ezrahite ih Maskil. Ka pahlonghaih Angraeng Sithaw, nang khaeah aqum athun kang hangh.
En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
2 Lawk ka thuihaih nang khaeah pha nasoe; ka hanghaih lok na tahngai pae ah.
La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. (Sheol h7585)
4 Kai loe tangqom thungah caeh kaminawk hoi nawnto ang kroek o hmaek boeh; tha tawn ai kami baktiah ni ka oh sut boeh.
Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
5 Kadueh kaminawk salakah vah sut ih kami, kami hum moe, taprong ah pasong o ih baktiah, na ban thung hoiah na takhoe ving moe, anih to na panoek ai boeh.
frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
6 Kathuk koek tangqom, kaving moe, kathuk parai tangqom thungah nang pasong.
Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
7 Palung na phuihaih mah kai ang taeh; kai hae na tuiphunawk boih hoiah nang pacaekthlaek. (Selah)
Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
8 Kam puinawk to nang lak pae ving; kai hae nihcae mah panuet hanah nang sak; kai nang paung caeng pongah, tasa bangah ka tacawt thai ai boeh.
Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
9 Raihaih mah ka mik amrosak boeh; Angraeng, ni thokkruek nang kang kawk; nang khaeah ka ban kang payangh.
Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
10 Kadueh kaminawk hanah dawnrai hmuen na sak pae han maw? Kadueh kaminawk angthawk o ueloe, nang to saphaw o tih maw? (Selah)
Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
11 Nam lunghaih to taprong thungah thui o tih maw, to tih ai boeh loe na oepthohhaih to amrohaih thungah thui o tih maw?
Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
12 Na sak ih dawnrai hmuennawk to khoving thungah panoek o tih maw? Na toenghaih doeh pahnet thaih prae ah panoek o tih maw?
Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
13 Toe Aw Angraeng, kai loe nang khaeah ka qah; akhawn bangah lawkthuihaih loe na hmaa ah phak boeh.
Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
14 Angraeng, tipongah ka pakhra nang vah pae ving loe? Tipongah mikhmai nang hawk taak ving loe?
Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
15 Kai loe nawkta nathuem hoi patang ka khang boeh moe, ka duek duih boeh; raihaih nang tongsak pongah kang pho sut boeh.
Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
16 Palung na phuihaih mah kai ang kraeng khoep boeh; nang tongsak ih raihaih mah ang paro boeh.
Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
17 To hmuennawk loe tuibaktiah ka taengah ni thokkruek angzoh o; kai hae nawnto ang takui o.
De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
18 Palung ih kami hoi ampuinawk to kai khae hoi kangthla ah nang suek pae, kam puinawk loe vinghaih thungah oh o.
Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
