Saam 132
1 Kasang laa. Aw Angraeng, David hoi anih patangkhanghaih to panoek ah;
Ein song til høgtidsferderne. Herre, kom i hug for David all hans møda!
2 Angraeng hanah ahmuen ka hnu ai moe, thacak Jakob ih Sithaw hanah ahmuen ka hak ai khoek to, ka mik hae ka iipsak mak ai, ka mikhin doeh ka ngamsak mak ai, tangtang ni kaimah ih kahni imthung ah ka kun mak ai ueloe, ka iihhaih ahmuen ah doeh ka caeh mak ai, tiah anih mah Angraeng khaeah lokkamhaih to sak moe, thacak Jakob Sithaw khaeah lokkamhaih to a sak.
Han som svor for Herren, lova Jakobs velduge:
«Ikkje gjeng eg inn i mitt heimetjeld, ikkje stig eg upp på lega i mi seng,
ikkje unner eg augo svevn, ikkje augneloki ein blund,
fyrr eg finn ein stad for Herren, ein bustad for Jakobs velduge.»
6 Khenah, to kahni im loe Ephratah ah oh, tiah a thaih o moe, kathah thing thungah a hnuk o boeh.
Sjå, me høyrde um henne i Efrata, so fann me henne i skogbygdi.
7 Angmah ih kahni imthung ah caeh o si loe, a khokkung ah anih to bok o si.
Lat oss ganga til hans bustad, lat oss tilbeda for hans fotskammel!
8 Aw Angraeng, nangmah hoi na thacakhaih thingkhong hoi nawnto, angthawk ah loe, nang hakhaih ahmuen ah, angzo ah.
Statt upp, Herre, og kom til din kvilestad, du og ditt veldes kista!
9 Na qaimanawk loe toenghaih hoiah amthoep o nasoe loe, nangmah ih kaciim kaminawk mah anghoehaih laa to sah o nasoe.
Prestarne dine klæde seg i rettferd, og dine trugne ropa med fagnad!
10 Na tamna David pongah, situi na bawh ih kami to pahnawt hmah.
For David, din tenars skuld vis ikkje frå deg åsyni åt den du hev salva!
11 Angraeng loe David khaeah loktang lokkamhaih to sak; lokkamhaih to hnuk amlaem taak mak ai; na takpum ih thingthai ah kaom kami to na angraeng tangkhang nuiah kang hnutsak han.
Herren hev svore David ein sann eid, den gjeng han ikkje ifrå: «Av di livsfrukt vil eg setja kongar på din stol.
12 Na caanawk mah ka lokkamhaih hoi nihcae hanah ka patuk ih ka loknawk to pazui o nahaeloe, nihcae ih caanawk doeh na angraeng tangkhang nuiah dungzan khoek to anghnu o toeng tih.
Dersom dine søner held mi pakt og mine vitnemål som eg skal læra deim, so skal og deira søner æveleg og alltid sitja på din kongsstol.»
13 Angraeng mah Zion to qoih boeh; anih loe to ah ohhaih ahmuen sak hanah koehhaih tawnh.
For Herren hev valt seg Sion, han ynskte det til sin bustad:
14 Hae loe dungzan ah kang hakhaih ahmuen ah oh; ka koeh pongah, hae ah ka oh han.
«Dette er min kvilestad for all tid, her vil eg bu, for det hev eg ynskt.
15 Anih to pop parai caaknaek hoiah tahamhoihaih ka paek moe, amtang angmah ih kaminawk to zok kam hahsak han.
Maten her vil eg rikleg signa, dei fatige vil eg metta med brød,
16 Angmah ih qaimanawk doeh pahlonghaih hoiah ka khuk han, kaciim angmah ih kaminawk loe anghoehaih laa to sah o tih.
og prestarne vil eg klæda med frelsa, og dei gudlege skal ropa høgt av fagnad.
17 To ah David to taki ka cawnhsak moe, situi ka bawh ih kami hanah hmaithaw to ka sak pae boeh.
Der vil eg lata veksa upp eit horn for David, der hev eg stelt til ei lampa for den eg hev salva.
18 Anih ih misanawk to azathaih hoiah ka khuk pae han; toe anih lu nui ih sui lumuek loe ampha tih.
Hans fiendar vil eg klæda med skam, men yver honom skal hans kruna stråla.»
