Saam 109
1 Katoeng kruek zaehoikung hanah. David ih Saam laa. Ka pakoeh ih, Aw Sithaw, angam duem hmah;
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 kasae kaminawk hoi aling thaih kaminawk mah kai han pakha ang angh o thuih, nihcae loe kai khaeah amsawnlok thuih o.
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 Hnukmahaih loknawk hoiah kai ang takui o; takung om ai ah kai ang tuk o.
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 Kai ih amlunghaih to misa ah a poek o lat; toe kai loe lawkthuihaih hoiah ni ka oh.
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 Nihcae mah kahoih hmuen to kasae hoiah ang pathok o moe, kai ih amlunghaih to a hnukma o.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 To baktih kami nuiah kasae kami to suem pae ah, Setan loe a bantang bangah angdoe pae nasoe.
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 Anih loe lokcaek naah sung nasoe loe, lawk a thuihaih to zaehaih ah angcoeng pae nasoe.
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 A hinghaih aninawk tamsi pae nasoe loe, minawk kalah mah anih angdoethaih ahmuen to la pae ving nasoe.
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 Anih ih caanawk loe ampa tawn ai ah om o nasoe loe, a zu loe lamhmai ah om nasoe.
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 A caanawk loe ahmuen kruekah amhet hoiah ban patueng o nasoe; kamro a oh o haih im hoiah tacawt o nasoe loe, caaknaek to pakrong o nasoe.
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 A tawnh ih hmuennawk to hmuenmae coi han paek kami mah la pae boih nasoe; a toksakhaih atho doeh minawk kalah mah lomh pae ving nasoe.
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 Mi mah doeh anih nuiah tahmenhaih tawn hmah nasoe; ampa tawn ai nawktanawk doeh tahmen o hmah nasoe.
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 Anih ih caanawk loe anghma angtaa o nasoe; angzo han koi adungah doeh nihcae ih ahmin to phrae o boih nasoe.
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 Ampanawk sakpazaehaih loe Angraeng hmaa ah amtueng poe nasoe; amno zaehaih to anghma pae hmah nasoe.
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 Nihcae panoekhaih long hoiah tahmat pae ving hanah, nihcae zaehaih loe Angraeng hmaa ah om poe nasoe.
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 Anih loe palungnathaih amtuengsak hanah poek ai, amtang kaminawk to pacaekthlaek moe, palungboeng kaminawk doeh a hum.
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 Anih loe tangoenghaih to palung pongah, tangoenghaih to anih nuiah krah nasoe; tahamhoihaih koeh ai pongah, tahamhoihaih loe anih khae hoi kangthla ah om nasoe.
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 Anih mah loksae to kahni baktiah angkhuk pongah, a zok thungah tui baktih, ahuhnawk thungah situi baktiah akun pae nasoe.
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 Angmah angkhuk ih kahni baktih, kaengah angzaeng poe ih kazii baktiah, a nuiah om pae nasoe.
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 Kai kasaethui kaminawk khaeah, Angraeng mah hae hae tangqum ah paek nasoe.
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 Toe, Aw Angraeng Sithaw, na hmin hoiah na sah paeh; na palungnathaih loe hoih pongah, na pahlong ah.
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 Kai loe kam tang, ka tak thung ih palung loe ahma caak boeh.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 Kai loe duembang ih tahlip baktiah ka zaem tathuk boeh; pakhuh baktiah ahnuk ahma kang thuih.
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 Buhzah pongah ka khokkhunawk hae cak ai boeh; ka taksa doeh zaek keng boeh.
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 Minawk kasaethuih han ih ni ka oh boeh moe, nihcae mah kai ang khet o naah lu ang haek o thuih.
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Aw Angraeng ka Sithaw, na bom ah; na palungnathaih hoiah na pahlong ah,
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 hae loe na ban ni; Angraeng, nang mah ni na sak, tiah panoek o nasoe.
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 Nihcae loe tangoeng o, toe nang loe tahamhoihaih paek ah; nihcae angthawk o naah, azat o nasoe; toe na tamna loe anghoe nasoe.
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Ka misanawk loe azathaih to kahni baktiah angkhuk o nasoe, kahni hoi khuk ih baktiah, mikhmai sethaih to angkhuk o nasoe.
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 Ka pakha hoiah Angraeng to ka pakoeh parai boeh; ue, pop parai salakah anih to ka pakoeh han.
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 Zaehaih net kaminawk ih ban thung hoiah amtang kaminawk ih hinghaih pahlong hanah, anih loe amtang kaminawk ih bantang bangah angdoet.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
