Palungha Lok 14
1 Palungha nongpata loe a ohhaih im to sak; toe kamthu nongpata loe a im to a phraek.
Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
2 Angraeng zii kami loe katoeng loklam ah caeh; toe loklam amkhraeng kami loe Angraeng to khet patoek tihhaih ih ni.
Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
3 Kamthu ih pakha loe amoekhaih quiboeng ah oh; toe palungha kami ih pahni mah loe nihcae to pahlong tih.
I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
4 Maitaw om ai ahmuen ih maitaw okduk loe cai pin; toe maitaw ih tha hoiah cang to a hak mangh.
Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
5 Oep kaom hnukung loe kaminawk to aling ai; toe amsawn hnukung loe lok amlai.
Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
6 Minawk hnaphnae kami loe palunghahaih to pakrong, toe hnu ai; toe panoekhaih tawn kami hanah loe palungha zoidaek.
Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
7 Anih ih pahni ah palunghahaih om ai tiah na panoek nahaeloe, kamthu to om taak duem ah.
Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
8 Palungha kami loe a caehhaih loklam to palunghahaih hoiah poek; toe kamthu ih amthuhaih loe alinghaih ah oh.
Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
9 Kamthu loe zaehaih to tiah doeh sah ai; toe katoeng kaminawk khaeah loe tahmenhaih to oh.
Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
10 Palung mah palungsethaih to panoek; mi mah doeh angmah anghoehaih to minawk han paek thai ai.
Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
11 Kasae kami ih im loe amro tih; toe katoeng kami ih kahni im loe aquih tacawt tih.
Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
12 Kami maeto khaeah katoeng loklam maeto baktiah amtueng pae; toe boenghaih ah loe duekhaih loklam ah oh.
Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
13 Palungsethaih amtueng han ai ah pahnui kami doeh om tih; anghoehaih doeh palungsethaih hoiah boeng thaih.
Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
14 Hnuk angnawn kami loe a tok sakhaih atho to hnu tih; toe kahoih kami loe a sak ih hmuen baktih toengah tangqum to hnu tih.
Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
15 Poek tawn ai kami loe minawk mah thuih ih loknawk boih to tang; toe palungha kami loe a caehhaih loklam to kahoih ah poek.
Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
16 Palungha kami loe Angraeng to zit moe, sethaih to cawn taak; toe kamthu loe poekham moe misahoih.
Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
17 Poek amthueng kami loe amthuhaih hoiah toksak; kahoih ai hmuen sak pacaeng kami loe minawk mah hnuma tih.
Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
18 Poekhaih tawn ai kami loe amthuhaih to qawk ah toep; toe palungha kaminawk loe palunghahaih lumuek to angmuek o.
Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
19 Kahoih ai kami loe katoeng kami hmaa ah angam sut tih; kasae kami doeh katoeng kami ih khongkha taengah angam sut tih.
Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
20 Amtang kami loe a imtaeng kami mah doeh hnukma; toe angraeng loe ampui tawn mangh.
Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
21 Kami zae loe a imtaeng kami to khet patoek; toe kamtang tahmen kami loe tahamhoih.
Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
22 Sethaih poek kaminawk loe loklam caeh pazae o boeh na ai maw? Toe kahoih hmuen poek kaminawk loe amlunghaih hoi oepthohhaih to hnuk o.
Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
23 Toksakhaih boih ah toksakhaih atho to oh; toe lok khue thui kami loe amtang tih.
Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
24 Palungha kaminawk ih angraenghaih loe angmacae ih sui lumuek ah oh; toe kamthunawk amthuhaih mah loe amthuhaih to tacawtsak aep.
Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
25 Tangtang hnukung mah loe hinghaih to pahlong; toe amsawn hnukung ah kaom kami loe amsawnlok to thuih.
Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
26 Angraeng zii kami loe kacak oephaih to tawn ueloe, a caanawk abuephaih ahmuen doeh tawn tih.
Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
27 Angraeng zithaih loe hinghaih tuipuek ah oh moe, duekhaih dongh thung hoiah loisakkung ah oh.
Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
28 Kami pop prae thungah loe siangpahrang lensawkhaih to cak; toe kami tamsi prae ah loe siangpahrang amrohaih ah oh.
Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
29 Panoekhaih kathuk kami loe palungsawk; toe poek amthueng kami loe amthuhaih to amtuengsak.
Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
30 Poekhoih palung mah taksa to ngantuisak; toe uthaih mah loe huhong to hmawnsak.
Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
31 Kamtang pacaekthlaek kami loe angmah Sahkung to ni pacaekthlaek; toe Sithaw khingya kami loe kamtang nuiah palungnathaih to tawnh.
Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
32 Kasae kami loe a sethaih mah kraksak tathuk; toe katoeng kami loe duek naah doeh oephaih to tawnh.
I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
33 Palungha kami ih palung thungah palunghahaih to oh; toe kamthu ih palung thungah kaom hmuen loe amtueng phaeng.
I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
34 Toenghaih mah prae kaminawk to sangsak tahang; toe zaehaih loe kami boih kasaethuihaih ah oh.
Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
35 Siangpahrang loe palungha tamna nuiah anghoe; toe azatsak thaih tamna loe angraeng to palungphuisak.
Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
