Oihaih Laa 1

1 Kami hoiah koi vangpui, kawbangmaw angqaikrang ah na oh sut! Praenawk boih salakah lensawkhaih hoi kaom, kawbangmaw lamhmai baktiah na oh ving! Praenawk ih siangpahrang canu loe kawbangmaw tamut paek kami ah oh ving loe!

Kor sit ho då so einsleg, borgi den folkerike! Ho er vorti som ei enkja. Ho den velduge millom folki, fyrstinna millom byarne er trælkvinna vorti.

2 Anih loe khoving ah palungnat hoi qah moe, tangbaeng nuiah mikkhraetui long; a tlangainawk thungah anih pathloepkung mi doeh om o ai; ampuinawk boih a nuiah oep om o ai, anih ih misa ah angcoeng o boih boeh.

Ho græt so sårt um natti, og hennar tåror trillar på kinn. Ho hev ingen trøystar millom alle sine elskarar. Alle hennar vener hev svike henne, dei er vortne hennar fiendar.

3 Judah loe patanghaih hoi karai toksakhaih pongah, misong ah angcoeng boeh; Sithaw panoek ai prae thungah a oh moe, monghaih to hnu ai boeh; anih patom kaminawk mah anih to ahmuen tamcaek ah kae o.

Land laut Juda fly, utor trengsla og stor træling. Ho bur millom folki, finn ingen kvildarstad. Alle hennar forfylgjarar nådde henne på trongstigarne.

4 Mi doeh poihkung ah angzo o ai pongah, Zion loe palungset; anih ih khongkhanawk boih loe angqaikrang boeh; nihcae ih qaimanawk doeh angpho o boeh; tangla cuemnawk loe palungnat o moe, palungboenghaih hoiah khosak o.

Vegarne til Sion syrgjer av di ingen kjem til høgtiderne. Alle hennar portar er aude, hennar prestar sukkar. Hennar ungmøyar er sorgtyngde, og for henne sjølv er det beiskt.

5 A sakpazaehaih pop hmoek baktih toengah Angraeng mah danpaek pongah, a hnukma ih kaminawk to ukkung ah oh o lat moe, a misanawk doeh khosak hoih o boeh; a caanawk loe a misanawk hma ah misong ah laemh o boeh.

Hennar uvener er vortne dei fremste, hennar fiendar er velnøgde. For Herren hev lagt sorgi på henne for hennar mange misgjerningar skuld. Hennar småborn for fangar burt framfor fiendens åsyn.

6 Zion canu loe lensawkhaih hoi kranghoihaih mah caehtaak ving boeh; anih ih siangpahrang capanawk loe caak hanah qam kahing hnu ai tasuk baktiah ni oh o boeh; patom kaminawk hma ah angpho qawt ah a cawnh o.

So hev kvorve for Sions dotter all hennar pryda. Hennar hovdingar vart som hjortar som ikkje finn beite, og magtstolne gjekk dei der for forfylgjarens åsyn.

7 Jerusalem loe kamtang tonghaih niah, canghnii ah a tawnh ih khosak hoihaih to a poek; angmah ih kaminawk misa ban thungah krak o naah, abomkung tawn ai; a misanawk mah dan o moe, amrohaih to pahnui o thuih.

Og i sin vesaldoms dagar, med ho flakkar ikring, kjem Jerusalem i hug sine hugnads-ting, som ho hadde i forne dagar. Då hennar folk fall i fiendehand, og ingen hjelpte henne, då såg fiendarne henne; dei log åt hennar tjon.

8 Jerusalem loe paroeai zae boeh pongah, panuet thoh boeh; bangkrai ah ohhaih to a hnuk o naah, anih khingza vaih kaminawk mah doeh anih to patoek o boeh; ue, anih loe angpho moe, hnukbang amlaem ving boeh.

Storleg hev Jerusalem synda, difor hev ho vorte eit styggje. Alle dei som æra henne, vanvyrder henne, for dei såg hennar skam. Ja, ho sjølv sukka og snudde seg ifrå.

9 Panuet kaom hmuen loe anih ih canghnak nuiah akap; anih loe hmabang kaom han koi boenghaih to poek ai; to pongah pathloepkung om ai, dawnrai han oh, anih loe amtim maat boeh; Aw Angraeng, patang ka khanghaih hae khenah, misanawk loe amoek o boeh.

Utsulka er hennar klæde av hennar ureinska; ho tenkte ikkje på endelykti. Hennar fall var reint som eit under; ingen trøysta henne. Sjå, Herre, min stakarsdom, for fienden gjer seg stor.

10 Anih ih hmuenmaenawk loe misanawk mah lomh pae o boeh; nang ih kaminawk angpophaih ahmuen ah akun o sak hmah, tiah lok na paek ih Sithaw panoek ai kaminawk loe hmuenciim thungah akun o boeh, tiah Jerusalem mah hnuk boeh.

Si hand rette fienden ut etter alle hennar hugnads-ting; ja, ho såg heidningar koma inn i hennar heilagdom, dei som var forbodne å koma i di samling.

11 Anih ih kaminawk loe angpho o boih moe, takaw to pakrong o; a hing o thai hanah a tawnh o ih hmuennawk to buh hoiah alaih o; Aw Angraeng, khenah, kai loe hnaphnae ih kami ah ka oh boeh.

Alt hennar folk sukkar med dei vil finna seg brød; dei gjev sine hugnads-ting for mat til å kveikja sjæli. Sjå, Herre, og skoda etter! for eg hev vorti svivyrd.

12 Nangcae, a taengah caeh kaminawk, nangcae hanah loe tiah doeh om ai maw? Khen oh loe, poek oh, Angraeng palungphuihaih niah, ka nuiah phaksak ih patangkhanghaih baktiah patangkhang kami oh maw?

Tek det dykk ikkje, alle de som fer vegen framum? Skoda etter og sjå, um ein lagnad var so tung som min - den sorgi Herren hev etla meg på sin brennande vreide-dag.

13 Ranui bang hoiah ka huh thungah hmai to ang patoeh moe, ka huhnawk to ang hmawnsak boeh; ka khok aman hanah thang ang patung pae moe, hnukbang ah amlaemsak ving boeh; kai palung ang boengsak moe, athun qui tha ang zoksak sut boeh.

Frå høgdi sende han eld i mine bein og trakka deim sund. Han breidde ut eit garn for mine føter, han støytte meg undan, han gjorde meg aud, sjuk all dagen.

14 Ka sakpazaehaih hmuen phawhhaih hnam to ka ban hoi tahnong ah ang oisak moe, ang pathlet caeng; Angraeng mah tha ang zoksak moe, nihcae ban ah ang paek, kai loe nihcae ban thung hoi kang thawk thai ai boeh.

Mitt synde-ok batt han saman med si hand; ihopknytt er det lagt på min hals - tok magti ifrå meg. Herren hev gjeve meg i henderne på deim eg ikkje kann standa meg for.

15 Angraeng mah kaimah ih thacak kaminawk to kaimah salakah, khok hoiah cawh moe, kai ih thendoengnawk to tuk hanah, paroeai kaminawk to kawk; misurthaih pasawh baktiah Angraeng mah tangla cuem Judah canu to khok hoiah cawh.

Herren agta for inkje alle dei velduge hjå meg; han hev kalla i hop ei samling mot meg til å krasa mine gutar. Herren trødde vinpersa for møyi dotteri Juda.

16 To pongah ka qah; ka mik hoiah mikkhraetui to long boeh; ka hing thai hanah pathloepkung ka taeng ah mi doeh om ai; misa mah ang pazawk boeh pongah, ka caanawk loe anghmat o boih boeh.

Yver dette græt eg; mitt auga, mitt auga let tårorne renna; langt burte frå meg er trøystaren som skulde kveikja mi sjæl. Mine born er tynte, for fienden vart den sterkaste.

17 Zion mah a ban to payangh, toe pathloepkung mi doeh om ai; a taengah kaom kaminawk misa ah angcoengsak hanah, Angraeng mah Jakob nuiah lok takroek boeh; Jerusalem loe to kaminawk salakah ciimcai ai nongpata baktiah oh boeh.

Sion retter ut sine hender; ingen trøystar hev ho. Herren baud ut imot Jakob hans fiendar rundt ikring; Jerusalem byd deim imot som eitkvart ureint.

18 Angraeng loe toeng, a paek ih lok to ka aek; kaminawk boih tahngai oh, ka patanghaih hae khen oh; ka thendoengnawk hoi tanglanawk loe misong ah laemh o boih boeh.

Rettferdig er han, Herren; for eg gjorde meg hard mot hans munns ord. Høyr no, alle folk, og sjå min tunge lagnad; mine møyar og gutar for fangar burt.

19 Kaimah ih tlangainawk to ka kawk, toe nihcae mah ang ling o; kai ih qaimanawk hoi kacoehtanawk loe a hing o thai hanah buh pakrong o nakung ah, vangpui thungah hinghaih boeng o boih boeh.

Eg kalla på mine elskarar; dei sveik meg. Mine prestar og styresmenner let livet i byen, med dei leita etter mat til å metta seg med.

20 Aw Angraeng, khenah, palung ka boeng boeh; ka hinghaih patangkhang sut boeh; palung doeh patangkhang sut boeh; na lok to ka aek moeng boeh; tasa bang ah sumsen hoiah nganbawh kana ka hak, athung bang ah loe kadueh baktiah ka oh.

Sjå, Herre, eg er i trengsla! Det syd inni bringa og barm, hjarta snur seg i mitt brjost, for eg var so tråssug. Ute hev sverdet gjort meg barnlaus, inne er det som dauden.

21 Kang phohaih to kaminawk mah thaih o; kai pathloepkung mi doeh om ai; patang ka khanghaih loe ka misanawk boih mah thaih o; na sak ih hmuen nuiah anghoe o; na khaeh ih ani na phaksak naah loe, nihcae doeh kai baktiah om o tih.

Dei høyrde kor eg sukka, eg; åt meg var der ingen trøystar. Alle mine fiendar høyrde um mi ulukka; dei gledde seg yver at du hadde gjort det. Men du let koma ein dag du hev forkynt; og då skal dei verta som eg.

22 Nihcae sethaih boih loe na hma ah amtueng nasoe; ka sakpazaehaihnawk boih pongah ka nuiah na sak ih baktih toengah, nihcae nuiah doeh sah toeng ah; kang phohaih paroeai pop boeh pongah, poekhaih palungthin doeh ka zai sut boeh.

Lat all deira vondskap koma for di åsyn, og gjer mot deim som du hev gjort mot meg for alle mine synder skuld. For mine sukkar er mange, og hjarta mitt er sjukt.