Isaiah 2
1 Judah hoi Israel kawng pongah Amoz capa Isaiah mah hnuk ih hmuen loe hae tiah oh.
Det ordet som Jesaja, son åt Amos, såg um Juda og Jerusalem:
2 Hnukkhuem ni ah, Angraeng im ohhaih mae loe maesomnawk boih pongah sang tih, mae ranui koekah om ueloe, prae kaminawk boih to ahmuen ah angcuu o tih.
Og det skal verta soleis i dei siste dagar, at det fjellet der Herrens hus stend, skal vera grunnfest på toppen av fjelli, og høgt yver haugarne, og alle folki skal strøyma burt til det.
3 Pop parai kaminawk caeh o ueloe, Angraeng ih mae ah, angzo oh, Jakob Sithaw ih im ah caeh o tahang si; anih ih loklam ah a caeh o thai hanah, anih mah angmah ih loklam to aicae hanah patuek tih, tiah thui o tih; patukhaih lok loe Zion hoiah caeh tih, Angraeng ih lok loe Jerusalem hoiah caeh tih.
Og mange folk skal bu seg til ferd og segja: «Kom, lat oss fara upp til Herrens fjell, til huset åt Jakobs Gud, at han må læra oss um sine vegar, so at me kann ganga på hans stigar!» For lovlæra skal ganga ut frå Sion, og Herrens ord frå Jerusalem.
4 Anih mah prae kaminawk salakah lokcaek ueloe, paroeai kaminawk to thuitaek tih; to naah loe nihcae ih sumsen to long atokhaih hanah patoh o ueloe, tayaenawk doeh cakoih ah sah o tih boeh; sumsen hoiah prae maeto pacoeng maeto muk o mak ai boeh, misa angthawk hanah doeh poek o mak ai boeh.
Og han skal døma imillom folki og skipa rett åt mange folkeslag. Då skal dei smida plogjarn av sverdi sine, og hagesigdar av spjoti sine. Folk skal ikkje lenger lyfta sverd mot folk, og ikkje lenger temja seg upp til krigsferd.
5 Aw Jakob imthung takoh, angzo oh, Angraeng aanghaih ah amkae o si.
Jakobs ætt, kom, lat oss ferdast i Herrens ljos!
6 Jakob imthung takoh to na pahnawt sut boeh; nihcae loe ni angyae bang ih palunghahaih hoiah koi o, nihcae loe Philistin kaminawk baktih toengah hmabang angzo han koi hmuen thui kop kami ah oh o moe, prae kalah kaminawk hoiah amyok o boeh.
Du hev støytt frå deg folket ditt Jakobs ætt, for di dei er fulle av trolldom frå Austerland og driv med spådomskunster som filistarane, og gjer samband med framande folk.
7 Nihcae ih prae loe sui, sumkanglung hoiah koi moe, kroeklaek ai khoek to hmuenmaenawk a tawnh o; prae doeh hrangnawk hoiah koi moe, hrang lakoknawk doeh kroeklaek ai khoek to a tawnh o;
Landet deira er fullt av sylv og gull, og eignaluterne tryt ikkje. Landet deira er fullt av hestar, og vognerne deira er uteljande.
8 nihcae ih prae loe sakcop ih krang hoiah koi moe, angmacae ban hoiah sak o ih, angmacae banpazung hoiah sak o ih hmuennawk to a bok o.
Landet deira er fullt av avgudar, dei fell på kne for verk av sine eigne hender, for det som deira eigne fingrar hev gjort.
9 To pongah kami mah lu takhum ueloe, kami maeto boih mah poekhaih to pahnaem o tih; nihcae to tahmen hmah.
Difor vert menneskja bøygd og mannen mykt, du kann ikkje tilgjeva deim.
10 Angraeng hoi thacak a lensawkhaih loe zitthoh pongah, thlungkhaw thungah akun oh loe, maiphu thungah anghawk oh.
Fly inn i fjellet, gøym deg i jordi for Herrens rædsla, for hans høgvelde og herlegdom!
11 Anih mah amoek kami ih mik to pahnaem pae ueloe, kaminawk amoekhaih doeh pakhrawt pae tih; to niah loe Angraeng angmah khue ni pakoeh o tih boeh.
Menneskja skal slå ned sine stolte augo, og mannsens stormod skal bøygjast, og einast Herren standa høg på den dagen.
12 Misatuh kaminawk ih Angraeng ih ani loe amoek kami, poeksang kami, amkoeh kaminawk boih nuiah om tih; nihcae to pakhrah tathuk ah om tih:
For ein dag hev Herren, allhers drott, sett, som skal koma yver alt det kaute og keike, og yver alt det som ris i veret, so det skal verta lite og lågt.
13 kasang moe, amoek, Lebanon ih Sidar thingnawk boih, Bashan ih aok thingnawk boih,
Yver alle cedrar på Libanon, dei høge og stolte, og yver alle Basaneikerne,
14 maesangnawk hoi kasang maesomnawk boih,
yver alle høge fjell og stolte høgder,
15 misa toephaih imsangnawk boih hoi tapangnawk boih,
yver alle høge tårn og alle faste murar,
16 Tarshish ih palongpuinawk boih hoi khet kahoih krangnawk boih nuiah doeh om tih.
yver alle Tarsis-skip og yver alt som er fagert å skoda.
17 Kami amoekhaih to pahnaem ueloe, kaminawk poeksanghaih doeh pakhrah pae tathuk tih; to niah loe Angraeng angmah khue ni pakoeh o tih boeh.
Då skal ovmodet i menneskja knekkjast og mannsens stormod bøygjast, og einast Herren skal standa høg på den dagen.
18 Anih mah krangnawk to paro boih tih boeh.
Med avgudarne er det ute for ollo.
19 Angraeng hoi a thacak lensawkhaih loe zitthoh pongah, long ahuen hanah anih angthawk naah, kaminawk loe thlungkhaw hoi longkhaw thungah akun o tih.
Og folk skal fly inn i hellerar og jordholor for Herrens rædsla og for hans høgvelde og herlegdom, når han reiser seg og skræmer jordi.
20 To na niah loe kaminawk mah a bok o hanah sui, sumkanglung hoiah a sak o cop ih krangnawk to, thangbui hoi pungpihnawk vah hanah patoh o tih boeh.
På den dag skal menneskja kasta for moldvarpar og skinnvengjor avgudarne sine av sylv og gull, som dei hev gjort seg til å falla på kne for.
21 Angraeng hoi a thacak lensawkhaih loe zitthoh pongah, long ahuen hanah anih angthawk naah, kaminawk loe thlungkhaw hoi cathaengkhawnawk thungah cawn o tih.
Og dei skal fly inn i fjellskortor og skard for Herrens rædsla og for hans høgvelde og herlegdom, når han reiser seg og skræmer jordi.
22 Angmah mah sak ih hnahkhaw hoiah takhi anghah kami oephaih to toengh o lai ah; anih loe avanghaih timaw oh?
So set ikkje lenger dykkar lit til menneskja, som berre eig ein liten livspust i nosi si! Kva er ho å bry seg um?
