Isaiah 17
1 Damaska kawng pongah thuih ih lok loe, Khenah, Damaska loe vangpui ah oh han ai ah, kamro hmuenmaenawk tapophaih ahmuen ah om tih.
Utsagn om Damaskus. Se, Damaskus skal ophøre å være en by og bli til en grusdynge.
2 Aroer vangpuinawk loe pahnawt sut boeh pongah, tuunawk prathaih ahmuen hoi tabokhaih ahmuen ah om tih; mi mah doeh nihcae to pazih mak ai boeh.
Aroers byer blir forlatt; hjorder tar dem i eie og leirer sig der, og der er ingen som skremmer dem.
3 Ephraim prae thungah sipae hoi thungh ih vangpui om mak ai boeh, Damaska hoi kanghmat Syria prae ah doeh siangpahrang ukhaih om mak ai boeh; nihcae loe Israel caanawk lensawkhaih baktiah om o tih, tiah misatuh kaminawk ih Angraeng mah thuih.
Og det skal være slutt med festninger i Efra'im og med kongedømmet i Damaskus og med resten av Syria; det skal gå med dem som med Israels barns herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud.
4 To na niah loe Jakob lensawkhaih to azaem ueloe, ngan pong ih athawk doeh zaek tih boeh.
På den tid skal Jakobs herlighet bli ringe, og folkets fete kropp skal tæres bort.
5 To naah loe cang aatkung mah cangqui to aah moe, a ban ah cangqui tapom, Rephaim azawn ih cang aat kami baktiah om tih.
Det skal gå som når en griper om det stående korn, og hans arm skjærer aksene, og det skal gå som når en sanker aks i Refa'im-dalen.
6 Toe Olive kung to ahuenh naah, tanghang ranui koekah ih kanghmat athaih hnetto, to tih ai boeh loe thumto maw baktih, kapop ah kathai tanghang pongah kaom kanghmat athaih palito, to tih ai boeh loe pangato baktiah, kanghmat misurthaih to om tih, tiah Israel Angraeng Sithaw mah thuih.
Bare en efterhøst skal bli tilovers der, som når de slår ned oliven; to, tre bær øverst i toppen, fire, fem på grenene av frukttreet, sier Herren, Israels Gud.
7 To na niah loe kami mah angmah sahkung to dan ueloe, Israel Ciimcai Sithaw to khingyahaih hoiah khen tih.
På den tid skal mennesket vende sitt blikk til sin skaper, og hans øine skal se op til Israels Hellige;
8 Anih mah ban hoiah sak ih hmaicam to khen mak ai, a banpazung hoiah sak moe, thing nuiah soi ih krangnawk hoi hmuihoih thlaekhaih hmaicamnawk doeh dawncang mak ai boeh.
han skal ikke vende sitt blikk til de alter hans hender har gjort, og ikke se på det hans fingrer har laget, hverken på Astarte-støttene eller på solstøttene.
9 To na niah loe kacak parai anih ih vangpuinawk loe, Israel kaminawk mah caeh taak moe, vah sut ih thing hoi tadong ih thing tanghang baktiah om ueloe, prae doeh angqai krang tih boeh.
På den tid skal Israels faste byer bli som de forlatte steder i skogen og på høidene, de som blev forlatt for Israels barns skyld, og landet skal bli til en ørken.
10 Nangmacae pahlongkung Sithaw to na pahnet o moe, na thacak o haih lungsong to na poek o ai boeh pongah, kahoih thingkung to na thling o ueloe, kalah amuunawk to na patii o tih;
For du glemte din frelses Gud, og din styrkes klippe kom du ikke i hu; derfor planter du herlige haver og setter fremmede ranker i dem.
11 to na niah na patit o ih amuu loe amprawk moe, akhawnbang ah apawk roep cadoeh, athaih pakhrikhaih tue loe nang hanah kahoih thai ai palungsethaih tue ah ni om tih.
På den dag du planter, gjerder du om dem, og om morgenen får du din plantning til å blomstre; men avlingen blir borte på sykdommens dag, og smerten er ulægelig.
12 Tuipui tuen baktiah katuen, kanoih parai kaminawk hoi thacak tuiphu kangthawk baktiah angthawk kaminawk loe, khosak bing!
Ve! Det bruser av mange folk! Det bruser som havet. Det larmer av folkeslag! Det larmer som mektige vann larmer.
13 Kaminawk loe kalen parai kangthawk tuiphu baktiah angthawk o cadoeh, nihcae to Sithaw mah thuitaek tih, nihcae loe ahmuen kangthla ah cawn o tih; nihcae loe mae nuiah takhi song naah takhi mah hmuh phaeng ih tavai baktih, kamhae takhi mah hmuh ih anghnoeng baktiah om o tih.
Ja, det larmer av folkeslag som mange vann larmer; men han truer dem, og de flyr langt bort; de jages avsted som agner for vinden oppe på fjellene og som støvhvirvel for stormen.
14 Khenah, duembang ah raihaih pha ueloe, akhawnbang pha ai naah anghmaa o tih. Hae loe kaicae ih hmuenmae lomh kami, kaicae parokungnawk mah tongh han ih taham ah om tih.
Ved aftens tid, se, da er det forferdelse; før morgenen er de ikke mere til. Således går det dem som plyndrer oss, dette er deres lodd som raner hos oss.
