Hosea 5

1 Aw nangcae qaimanawk, tahngai oh! Aw nangcae Israel imthung takohnawk, naa patueng oh! Aw siangpahrang imthung takohnawk, tahngai oh! Nangcae loe lokcaekhaih na tongh o tih; Mizpah ah thaang na patung o moe, Tabor ah palok na payang o.

Høyr dette, de prestar, og gjev gaum, du Israels hus, og du kongehus, legg øyra til! For dykk gjeld domen. For det hev vore ei snara åt Mispa, og eit utspila net på Tabor.

2 Kai mah nihcae to ka thuitaek boih, toe misa angthawk kaminawk loe kami humhaih bangah athum o.

Med ei offerslagting hev dei sokke berre djupare ned i villa. Men eg skal verta eit tukteris åt deim alle i hop.

3 Ephraim to ka panoek, Israel loe kai khae hoi anghawk ving ai; Aw Ephraim, nang loe vaihi tangzat zaw kami ah nang coeng boeh; Israel loe amhnong boeh.

Eg kjenner Efraim, og Israel er ikkje løynt burt ifrå meg. For du Efraim hev drive hor, og Israel hev sulka seg til.

4 A sak o ih hmuen pongah nihcae loe angmacae Sithaw khaeah amlaem o thai ai, tangzat zawh koehhaih palungthin to a tawnh o; to pongah Angraeng to panoek o ai.

Gjerningarne deira let deim ikkje få venda um til deira Gud, av di dei hev ei hordoms ånd i bringa si, og Herren, honom kjenner dei ikkje.

5 Israel amoekhaih mah a zaehaih to amtuengsak boeh; to pongah Israel hoi Ephraim loe a zae o haih pongah amthaek hoi; Judah doeh nihcae hoi nawnto amthaek toeng.

Men Israels storlæte vitnar imot honom, og Israel og Efraim skal stupa for si misgjerning. Juda skal og falla med deim.

6 Nihcae mah Angraeng pakrong hanah tuunawk, maitawnawk hoi nawnto caeh o tih, toe nihcae mah Anih to hnu o mak ai; anih mah nihcae to angqoi taak ving tih.

Um dei fer av stad med sitt småfe og sitt storfe og skal søkja Herren, so finn dei honom ikkje. Han hev drege seg ifrå deim.

7 Nihcae loe Angraeng khaeah oep kaom ah khosah o ai, to pongah nihcae loe panoek ai ih kami hoiah payang caa to sak o. Vaihiah angmacae ih khrah kangtha poih mah, angmacae hoi a toep o han ih hmuennawk to paaeh pae king tih boeh.

Mot Herren hev dei vore utrue. For dei hev født born som ikkje er hans. Difor skal no ein nymåne eta deim upp med alt det dei eig.

8 Gibeach ah tuu takii to ueng oh loe, Ramah ah mongkah to ueng oh! Beth Aven ah tha hoi hang oh, Aw Benjamin, na hnuk bangah khenah.

Blås i lur i Gibea, i trompet i Rama! Blås alarm i Bet-Aven! Etter deg, Benjamin!

9 Ephraim loe thuitaekhaih niah caehtaak ving tih; kaom tangtang hmuen to Israel acaengnawk boih khaeah kam tuengsak boeh.

Efraim skal øydast på refsingsdagen. Mot Israelsfylki varslar eg det visse.

10 Judah ukkung angraengnawk loe prae angzithaih thlung la ving kaminawk hoiah anghmong o; to pongah nihcae nuiah palung ka phuihaih tui baktiah ka kraih han.

Juda hovdingar hev vorte liksom dei som flyt deilder. Yver deim skal eg ausa ut vreiden min som vatn.

11 Ephraim loe paek ih lok baktiah caeh pongah, lokcaekhaih niah pacaekthlaek o, anih loe poek amrohaih hoiah oh.

Efraim vert nedkua, retten hans rana. For han hev teke på med å fara etter menneskjebod.

12 To pongah Kai loe Israelnawk hanah lawngkawk baktiah ka oh moe, Judah imthung takoh hanah kaqong hmuen ah ka oh.

Og eg - som mol er eg no for Efraim og som beinåt for Judas hus.

13 Ephraim mah anih ih nathaih to hnuk moe, Judah mah anih ih ahma to hnuk naah, Ephraim mah Assyria ah caeh moe, siangpahrang, Jareb khaeah tahmen hnik hanah kami to patoeh; toe anih mah ngan na tuisak thai mak ai, na hma doeh hoihsak thai mak ai.

Og Efraim hev gått sjukdomen sin og Juda såret sitt. Difor hev Efraim fare til Assur og sendt bod til kong Jareb. Men han kann ikkje gjera dykk gode att, og såret dykkar vert ikkje lækt.

14 Kai loe Ephraim hanah kaipui baktih, Judah imthung takoh hanah kaipui kanawk baktiah ka oh pae han. Nihcae to ka naeh moe, kalah bangah ka caeh ving han; mi mah doeh loisak thaih han ai ah, nihcae to ka lak ving han.

For eg, som ei løva er eg mot Efraim og som ei ungløva mot Juda hus. Og eg, ja eg riv sund og fer min veg med det, og ikkje finst den som kann berga.

15 Nihcae mah a sak o ih zaehaih to taphong o moe, ka mikhmai pakrong o ai karoek to ka ohhaih ahmuen ah ka caehtaak ving han; raihaih a tongh o naah ni nihcae mah kai to palungthin tang hoi pakrong o tih.

Eg gjeng min veg attende til min stad, til dess dei hev lide det dei hev fortent, og so fer til å søkja mi åsyn. I si naud skal dei leita etter meg.