< Habakkuk 1 >

1 Tahmaa Habakkuk mah hnuk ih lok loe hae tiah oh.
Framsegni som profeten Habakuk skoda.
2 Aw Angraeng, nasetto maw kang kawk moe, kang kawkhaih lok tahngai ai ah na oh han vop? Tha hoi kang kawk naah doeh, nang pahlong ai!
Kor lenge, Herre, skal eg ropa, og du høyrer ikkje? Eg skrik til deg um vald, og du hjelper ikkje.
3 Tih hanah kahoih ai hmuen to nang patuek moe, raihaih to nang hnuksak loe? Lomhaih hoi raihaih ka hma ah oh moe, lokpunghaih hoi angzoehhaih to pop.
Kvi let du meg skoda urett, og du ser på møda? Øyding og valdsverk hev eg for augo, kiv yppast, trettor kjem upp.
4 To pongah ukhaih daan loe thazok boeh, toenghaih doeh hmabang caeh thai ai boeh: kasae kami mah katoeng kami to ven khoep pongah, amsoem ai lokcaekhaih to hmacawn lat boeh.
Difor valnar lovi, og retten når aldri fram. Den gudlause ringar inne den rettferdige, difor kjem retten fram rengd.
5 Sithaw panoek ai kaminawk thungah kaom hmuen to khen oh loe, poek o noek ah! Paroeai dawnrai hoiah om oh; thuih cadoeh, tang han ai ah nangcae ih adung thungah tok ka sak han.
Sjå ut millom folki, skoda og undrast, ja undrast! For eg gjer eit verk i dykkar dagar - de vilde ikkje tru det når det vart fortalt.
6 Khenah, tahmenhaih tawn ai, tha patoh hoi toksak koeh acaeng, Khaldian kaminawk to kang thawksak boeh, nihcae loe angmacae ih prae na ai prae kalah to lak hanah, prae thung boih ah caeh o tih.
Sjå, eg vekkjer kaldæarane, det kvasse og bråe folket, som fer fram so vida som jordi når, og eignar til seg framande bustader.
7 Nihcae loe zit kaom kami ah oh o; nihcae lokcaekhaih hoi ukhaih daan doeh angmacae koeh baktiah ni sak o.
Fælslege, skræmelege er dei, rett og velde råder dei seg sjølv.
8 Nihcae ih hrang loe kaithlaeng pongah rang o kue moe, aduem bang ih tasui pongah hmawsaeng o kue: hrang angthueng kaminawk loe angthla parai ahmuen hoiah angzoh o, toe nihcae loe moi caa tahmu kazawk baktiah a zawk o tih.
Hestarne deira er rappare enn panterar og ramare enn ulvar um kvelden, og hestfolket deira kjem i rennande fart, hestfolket deira kjem langt burtanfrå, flyg som ørnen som fer etter åta.
9 Nihcae loe athii longsak hanah angzo o boih tih; nihcae ih mikhmai loe ni angyae bang ih takhi baktiah oh, nihcae mah misong ah naeh ih kaminawk to savuet baktiah angpop o sak.
På veg til vald er dei alle, samlyndt snur dei andlitet fram, og dei sankar fangar som sand.
10 Siangpahrangnawk to pahnui o thui tih, ukkung angraengnawk doeh khet kamcuk ai ah sah o tih: vangpui thung ih misa pakaahaihnawk to pahnui o thui tih, long tangprih to tapop o ueloe, vangpui to la o tih.
Dei hev kongar til spott og hovdingar til lått, dei lær åt kvar ei borg, dei dungar i hop mold og tek borgi.
11 To pacoengah a poekhaih to amkhraih ueloe, anghmaa o boih tih; kazae kaminawk loe angmacae thacakhaih to sithaw baktiah pakoeh o.
So stryk dei sin veg som ein vind, og dei fer fram og fører skuld yver seg, for dei hev si eigi kraft til sin Gud.
12 Aw Angraeng kai ih Sithaw, kaciim kai ih Sithaw, nang loe dungzan ah hing na ai maw? Kaicae loe ka dueh o mak ai. Aw Angraeng, lok takroek hanah nihcae to na caksak boeh; Aw thacak Sithaw, nihcae thuitaek hanah na caksak boeh.
Er ikkje du frå fordoms tid, Herren, min Gud, min Heilage? Me skal ikkje døy. Herre, til dom hev du honom sett. Du fjell, til refsing hev du laga honom.
13 Na mik loe ciim moe, kasae khet hanah na koeh ai: tipongah aling thaih kaminawk to na khet loe? Tipongah kazae kami mah angmah pong katoeng kaminawk to paaeh naah, na khet sut loe?
Augo dine er for reine til å sjå på det som vondt er, og du orkar ikkje skoda på møda. Kvi ser du då på svikarar? Tegjer stilt når den ugudlege gløypar den som er meir rettferdig enn han?
14 Tipongah long kaminawk to ukkung tawn ai, tuipui ih tanganawk baktih, zok hoi kavak moinawk baktiah na sak loe?
Du gjer menneskje like med havsens fiskar, med kreket som ingen herre hev.
15 Misanawk mah nihcae to cakoih hoiah tathok o, palok hoiah naeh o pacoengah, palok pui hoiah a ruet o. To pongah nihcae loe poeknawm o parai moe, anghoe o.
Deim alle dreg han upp med krok, samlar deim i sitt garn, og sankar deim i si not. Difor gled han seg og jublar.
16 To pongah nihcae loe angmacae ih palok khaeah hmuen tathlanghaih to sak o moe, palok pui taengah hmuihoih to a thlaek o, nihcae loe tahamhoih o moe, caaknaek pop parai ah a tawnh o.
Difor ofrar han til garnet sitt, brenner røykjelse for noti si, for dei gjev honom hans feite lut og mergfull mat.
17 Nihcae loe palok pong ih tanga to khringh o boih ueloe, tahmenhaih tawn ai ah prae kaminawk to hum o poe tih maw?
Skal han difor få tøma garnet sitt og stødt og stendigt drepa folkeslag utan skonsel?

< Habakkuk 1 >