Genesis 12
1 Angraeng mah Abram khaeah, Na prae, nangmah ih canawk hoi na imthung takohnawk to caehtaak loe, kang patuek han ih prae ah caeh ah.
Då sagde Herren til Abram: «Far no du ut or landet ditt, burt ifrå folket og farshuset ditt, og til det landet som eg vil syna deg.
2 Acaeng kalen kami ah kang sak han, tahamhoihaih kang paek moe, na hmin kang lensak han; tahamhoihaih na hnu tih.
Og eg vil gjera deg til eit stort folk, og velsigna deg, og gjera namnet ditt stort. Du skal verta ei velsigning!
3 Nang tahamhoihaih paek kaminawk to tahamhoihaih ka paek moe, nang tangoeng kaminawk to ka tangoeng han; nang rang hoiah long ah kaom kaminawk boih tahamhoih o tih.
Og eg vil velsigna deim som velsignar deg, og den som bannar deg, vil eg forbanna; og i deg skal alle folk på jordi velsignast.»
4 Angraeng mah anih khaeah thuih pae ih lok baktih toengah, Abram mah loe caeh; Lot doeh anih hoi nawnto caeh; Haran vangpui hoi tacawt naah, Abram loe saning qui sarih, pangato oh boeh.
So tok Abram ut, som Herren hadde sagt honom fyre, og Lot var med honom. Og Abram var fem og sytti år gamall, då han flutte frå Kharan.
5 Abram loe a zu Sarai, amya capa Lot, a tawnh ih hmuennawk boih, Haran vangpui hoiah kawk ih kaminawk boih Kanaan prae ah caeh haih, Kanaan prae to a phak o.
Og Abram tok med seg Saraj, kona si, og Lot, brorson sin, og alt godset dei hadde vunne, og det folket dei hadde fenge i Kharan, og dei tok ut og vilde fara til Kana’ans-land, og dei kom til Kana’ans-land.
6 Abram loe kahoih Shekem ih ahmuen ah caeh moe, Moreh ih azawn to phak naah, Kanaan kaminawk loe to prae thungah khosak o boeh.
Og Abram for framigjenom landet, alt til Sikemsbygdi, til Spåmannseiki. Og kananitarne budde då der i landet.
7 Abram khaeah Angraeng angphong moe, hae prae hae na caanawk khaeah ka paek han, tiah a naa. To pongah anih khaeah amtueng, Angraeng hanah to ahmuen ah hmaicam maeto a sak pae.
Då synte Herren seg for Abram og sagde: «Dette landet vil eg gjeva ætti di!» Og Abram bygde der eit altar for Herren, som hadde synt seg for honom.
8 Anih loe to ahmuen hoiah angthawk moe, Bethel ni angyae bang kaom mae ah caeh pacoengah, ni duembang kaom Bethel vangpui hoi ni angyae bang kaom Ai vangpui salakah, kahni im to a sak; to ahmuen ah Angraeng khaeah hmaicam maeto a sak moe, Angraeng ih ahmin to palawk.
Derifrå flutte han til fjelli austanfor Betel, og sette upp tjeldbudi si so han hadde Betel i vest og Aj i aust. Og der bygde han Herren eit altar, og kalla på Herren.
9 Abram loe to ahmuen hoiah angthawk let moe, aloih bangah caeh tatuk.
Sidan muna Abram seg etter kvart framigjenom til sudlandet.
10 To nathuem ah Kanaan prae thungah khokhahaih to oh; prae thungah khokha nung parai pongah, Abram loe Izip prae ah khosak han caeh tathuk.
So vart det uår i landet. Då for Abram ned til Egyptarland, og vilde halda til der; for naudi var stor i landet.
11 Izip prae thung akun tom naah, a zu Sarai khaeah, Nang loe kranghoih nongpata ah na oh, tito ka panoek;
Då det leid so langt at dei mest var komne til Egyptarland, sagde han til Saraj, kona si: «Høyr no her du! Eg veit at du er ei fager kona.
12 Izip kaminawk mah nang ang hnuk o naah, Hae nongpata loe anih ih zu ni, tiah thui o tih; nihcae kai hae na hum o ueloe, nang loe na loih o sak tih.
Og det kjem til å ganga so, at når egyptarane fær sjå deg, so segjer dei: «Dette er kona hans, » og so slær dei meg i hel, men deg let dei liva.
13 To pongah kai loe anih ih tanuh ni, tiah thui ah; to tiah ni nang rang hoiah kai hae kahoih ah na khenzawn o ueloe, ka hinghaih loih tih, tiah a naa.
Kjære deg, seg du er syster mi, so det kann ganga meg vel for di skuld, og eg ikkje skal missa livet!»
14 Abram Izip prae thung akun naah, Izip kaminawk mah anih ih zu to kranghoih parai ah hnuk o.
Då so Abram kom fram til Egyptarland, såg egyptarane kona, og tykte ho var ovfager.
15 Faro ih angraengnawk mah anih to hnuk o naah, Faro khaeah thuih pae o, nongpata to Faro siangpahrang im ah caeh o haih.
Og hovdingarne åt Farao såg henne, og rosa henne for Farao. So vart kona henta til huset åt Farao.
16 Anih pongah Abram to Faro mah kahoih ah khetzawn; Abram hanah tuunawk, maitaw taenawk, laa hrang ataenawk, tamna nongpanawk hoi tamna nongpatanawk, laa hrang amnonawk hoi kaengkuu hrangnawk to a paek.
Og Abram gjorde han vel imot for hennar skuld, og han fekk både sauer og naut og asen og drengjer og gjentor og asenfyljor og kamelar.
17 Toe Abram ih zu Sarai pongah, Angraeng mah Faro hoi a imthung takoh nuiah kasae nathaih to phaksak.
Men Herren søkte Farao og huset hans med svære plågor for Saraj skuld, kona hans Abram.
18 To pongah Faro mah Abram to kawk moe, Tipongah hae tiah nang sak loe? Tipongah anih loe ka zu ni, tiah nang thui ai loe? tiah a naa.
Og Farao kalla Abram til seg og sagde: «Kva er det du hev gjort imot meg! Kvi let du meg ikkje vita at ho var kona di?
19 Tikhoe anih loe ka tanuh ni, tiah nang thuih moe, ka zu ah nang laksak loe? To pongah vaihi na zu hae lah loe, caeh lai ah, tiah a naa.
Kvi sagde du at ho var syster di, so eg tok henne og vilde havt henne til kona? Sjå der hev du kona di! Tak henne og far din veg!»
20 Abram kawng pongah Faro mah angmah ih kaminawk khaeah thuih pae ih lok baktih toengah, nihcae mah Abram to a zu hoi a tawnh ih hmuennawk hoi nawnto patoeh o ving.
Og Farao sette nokre menner til å fylgja honom ut or landet med kona hans og alt det han åtte.
