Ezekiel 26
1 Saning hathlaito haih, khrah tangsuek niah, Angraeng ih lok kai khaeah angzoh,
So hende det i det ellevte året, den fyrste dagen i månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde:
2 kami capa, Tura mah Jerusalem kawng pongah, “Ha, ha!” kaminawk ih khongkha loe amtimh boeh; kai khaeah ni angzo let tih boeh, vangpui to amro boeh pongah, kai mah ka padoet let han, tiah thuih o:
Menneskjeson! Av di Tyrus segjer um Jerusalem: «Hå, hå! I sund er folkeporten broten, til meg er han no flutt; eg vert fyllt sidan han er øydelagd, »
3 to pongah Angraeng Sithaw mah, Khenah, Aw Tura, kangthawk tuipui ih tuiphu baktih toengah, nang tuk hanah pop parai prae kaminawk to ka hoih han.
difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg skal finna deg, Tyrus, og let mange folkeslag koma veltande upp yver deg, likeins som havet kjem veltande med bårorne sine.
4 Nihcae mah Tura ih sipae to phrae o ueloe, imsangnawk to nuih pae o rup tih; anih ih maiphu doeh ka pahuih boih moe, thlung khue ka suek pae han, tiah thuih.
Og dei skal brjota ned murarne kring Tyrus og riva ned tårni, og eg vil sopa dusti av tufterne, og gjera byen til eit snaudt svadberg.
5 Tuipui um ah palok payanghaih ahmuen to om tih; anih loe prae kaminawk amrohaih ah om tih, Kai mah thuih boeh, tiah Angraeng mah thuih.
Ein stad til å greida garn på skal det verta der uti havet, for eg hev tala, segjer Herren, Herren. Og det skal verta til herfang åt folki.
6 Azawn ah kaom a canunawk loe sumsen hoiah dueh o tih; to naah nihcae mah Kai loe Angraeng ni, tito panoek o tih.
Og døtterne som er på innlandet, skal verta drepne med sverd. Og dei skal sanna at eg er Herren.
7 Angraeng Sithaw mah, Khenah, aluek bang hoiah siangpahrangnawk ih siangpahrang, Babylon siangpahrang Nebukhanezzar to, hrangnawk, misatukhaih hrang lakoknawk, hrang angthueng kaminawk, misatuh kaminawk hoi pop parai kaminawk to Tura tuk hanah kang patoeh han.
For so segjer Herren, Herren: Sjå, eg sender mot Tyrus Nebukadressar, Babel-kongen, frå Norderlandi, kongen yver kongarne, med hestar og med vogner og med hestfolk og med ein her og mykje folk.
8 Anih mah azawn ah kaom na canunawk to sumsen hoiah hum tih; nang tuk hanah misa angvaenghaih im to sah o tih, misa buehaih tangqom to takae o ueloe, misa angvaenghaih to sin o tih.
Døtterne dine på innlandet skal han drepa med sverd. Og han skal gjera ein åtaksmur deg og kasta upp ein voll imot deg og reisa upp eit skjoldtak imot deg.
9 Nang ih tapangnawk paro hanah kalen thingtalong hoiah daeng o ueloe, nang ih imsang to thingkhuekhaih caka hoiah pakhru o tih.
Og murstangaren sin skal han setja mot murarne dine, og tårni dine skal han brotja ned med jarni sine.
10 Hrang pop hmoek pongah nihcae mah cawh ih maiphu mah na khuk o khoep tih; sipae kamro vangpui thungah akun kaminawk baktih toengah, na khongkha thungah nihcae akun o naah, hrang angthueng kaminawk, relnawk, misatukhaih hrang lakoknawk ih atuen pongah nang ih tapangnawk to anghuen tih.
Hans hestar i mengd skal hylja deg i dumba. Gnyen av hestfolk og hjul og vogner fær murarne dine til å dirra, når han fer inn gjenom portarne dine, sameleis som når ein fer inn i herteken by.
11 Hrangnawk mah kami to khok hoiah loklam boih ah atii o tih; nang ih kaminawk to sumsen hoiah hum o ueloe, kacak homhnawk doeh long ah amtim boih tih.
Med hovarne sine skal hestarne hans trakka ned alle gatorne dine. Lyden din skal han slå i hel med sverd, og dei sterke stolparne dine skal stupa til jordi.
12 Nihcae mah nang raenghaih tacongnawk to na lomh pae o ueloe, hmuenmaenawk to na muk pae o tih; tapangnawk to na phrae pae o ueloe, kahoih imnawk ang phraek pae o pacoengah, thlungnawk, thing hoi maiphunawk to tuipui thungah na va pae o boih tih, tiah thuih.
Og dei skal rana din rikdom og gjera dine varor til herfang og brjota ned dine murar, og dine hugnadlege hus skal dei riva ned. Og steinarne dine og treverket ditt og dusti etter deg skal dei kasta beint på sjøen.
13 Na sak o ih laa lok to ka petsak moe, na kruek o ih katoeng lok doeh thaih let han om mak ai boeh.
Og ljoden av songarane dine let eg tagna, og ljomen av cithrarne dine skal ein aldri meir høyra.
14 Nang to anui ih thlung baktiah kang sak han; nang loe palok payanghaih ahmuen ah na om tih; nang loe sah let mak ai boeh; Kai Angraeng mah lok ka thuih boeh, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
Og eg vil gjera deg til ei bert svadberg, ein stad til å greida garni på skal du verta; du skal aldri verta uppatt-bygd. For eg, Herren, hev tala, segjer Herren, Herren.
15 Angraeng Sithaw mah Tura khaeah, Nang thungah kami humhaih phak moe, ahmaa kacaa kaminawk hang o naah, nam timhaih lok pongah tuipui thung ih praenawk to tasoeh o mak ai maw?
So segjer Herren, Herren med Tyrus: Skal ikkje havstrenderne bivra for omen av ditt fall, når gjenomstungne styn, når dei drep og myrder midt inni deg?
16 To pacoengah tuipui thung ih angraengnawk loe angraeng tangkhang hoiah anghum o tathuk tih, kahninawk to pakhraep o ueloe, aem takaek ih kahninawk to angkhring o tih; nihcae mah tasoehhaih khukbuen angkhuk o pacoengah, long ah anghnu o tih; nang mah pazawk ih hmuen pongah dawnrai o ueloe, vaihi hoi vaihi tasoeh o tih.
Då skal dei stiga ned av sine høgsæte alle fyrstarne på havet, og dei skal leggja av seg kåporne sine og taka av seg sine rosesauma klæde. I skjelte skal dei klæda seg, på jordi skal dei sitja og skjelva kvar augneblink og ræddast yver lagnaden deg.
17 Nihcae mah, Tuipui thungah kamo kaminawk mah ohhaih ih hmuen, aw ahmin kamthang vangpui, thacakhaih hoiah tuipui thungah kaom vangpui, nang hoi nangmah thungah kaom kaminawk mah azat paek ih vangpui, kawbang maw nam ro ving loe? tiah na naa o ueloe, na qah o thui tih.
Og dei skal setja i med ein syrgjesong og segja til deg: «Korleis er du lagd i øyde, du som sjømanna bustad, byen den fræge, som hadde magti på havet, både du og dine ibuarar, som skaut skjelk i bringa på alle som budde der?
18 Vaihi nang amtimhaih niah tuipui thung ih praenawk to tasoeh o tih; ue, nang na duek pongah, tuipui thung ih praenawk loe zithaih hoiah khosah o tih boeh, tiah qahhaih laa to sah o tih.
No skjelv dei, øyarne, den dagen du fell, og utøyarne i havet tek fæla av di endelykt.»
19 Angraeng Sithaw mah, Nang loe kami om ai vangpui baktiah angqai krangah kang suek han; kathuk tuipui to na nuiah kang phaksak han, tuipui mah nang ang uem naah,
For so segjer Herren, Herren: Når eg gjer deg til ein øydestad, lik byar der ingen bur, når eg sender dragsudi uppetter deg og let storhavet gøyma deg,
20 canghnii ah kadueh kaminawk hoi nawnto tangqom thungah kang caeh haih tathuk han, nang thungah kami khosak han ai ah, kami om ai ahmuen long thungah caeh kaminawk hoi nawnto kang suek han; to naah kahing kaminawk ih prae ah Ka lensawkhaih to kam tuengsak han, tiah thuih.
då støyper eg deg ned med deim som i gravi fer ned, til folket frå fordom, og let deg bu i nedheimen, i audner frå æva, med deim som fer ned i gravi, so ingen skal bu i deg; men eg vil gjeva pryda i landet åt dei livande.
21 Nang to zit kaom kami ah kang coengsak han, to naah nang loe dungzan ah nang hmaa zuep tih boeh; nang to pakrong o tih, toe hnu o thai let mak ai boeh, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
Til ei skræma vil eg gjera deg, og so er du upp i inkje, og ein skal leita etter deg, men ikkje finna deg i all æva, segjer Herren, Herren.
