Ezekiel 14
1 To pacoengah thoemto Israel kacoehtanawk kai khaeah angzoh o moe, ka hmaa ah anghnut o.
Og det kom til meg nokre av styresmennerne i Israel og sette seg for mi åsyn.
2 To naah Angraeng ih lok kai khaeah angzoh,
Og Herrens ord til meg; han sagde:
3 kami capa, hae kaminawk loe angmacae palung thungah krang to suek o moe, angmacae mikhmai ah amthaek han koi thingboeng to a suek o; nihcae mah kai lokdueng o thai tih maw?
Menneskjeson! Desse mennerne hev teke dei ufysne avgudarne sine upp i sitt hjarta, og det som er støytestein og fører deim til misgjerning, hev dei sett framfor si åsyn: skulde eg lata deim spyrja meg?
4 To pongah nihcae khaeah, lokthui ah, nihcae khaeah, Angraeng Sithaw mah, angmah ih palung thungah krang kasuem Israel kaminawk, angmah hma ah amthaek han koi thingboeng kasuem kami mah tahmaa khaeah caeh nahaeloe, Kai Angraeng mah roe pop parai krang bokhaih hoi sak ih zaehaih hoiah kating ah anih han lok ka pathim pae han.
Difor, tala til deim og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Ein og kvar av Israels-lyden som tek dei ufysne avgudarne sine upp i sitt hjarta, og set framfor si åsyn det som er støytestein til misgjerning, og so kjem til profeten, honom vil eg, Herren, gjeva svar som høver honom med dei mange ufysne avgudarne hans,
5 A bok o ih krang pongah Kai ang caeh o taak boeh, angmacae poekhaih palung baktih toengah Israel imthung takoh to ka lak han, tiah thuih.
so eg kann gripa Israels-lyden i deira hjarta, for di dei alle saman hev vendt seg frå meg med dei ufysne avgudarne sine.
6 To pongah Israel imthung takoh khaeah, Angraeng Sithaw mah, Dawnpakhuem ah loe krang bokhaih hoiah amlaem let ah, na sak o ih panuet thok hmuennawk to angqoi o taak boih ah!
Difor, seg med Israels-lyden: So segjer Herren, Herren: Vend um og vend dykk burt frå dei ufysne avgudarne dykkar, og vend dykkar åsyn burt frå alle styggjorne dykkar!
7 Israel imthung takoh, to tih ai boeh loe Israel prae thungah kaom angvin mi kawbaktih doeh, Kai khae hoi amkhraeng moe, a palung thungah krang to bok kami, amthaek hanah angmah hma ah zaehaih thingboeng suem kami mah, kai khae lokdueng hanah tahmaa khaeah caeh nahaeloe, Kai, Angraeng mah roe anih hanah lok ka pathim pae han.
For kvar og ein av Israels-lyden - eller av framande som bur i Israel - som skil seg frå meg og tek dei ufysne avgudarne sine upp i sitt hjarta, og set framfor si åsyn det som er støytestein til misgjerning, og so kjem til profeten og ved honom vil spyrja meg, honom vil eg, Herren, sjølv svara;
8 To kami to kang qoi thuih moe, misa ah ka suek han, anih to minawk mah thuih poe hanah angmathaih ah ka sak han, kai ih kaminawk thung hoiah anih to ka vah ving han; to naah Kai loe Angraeng ni, tiah na panoek o tih.
og eg vil setja mi åsyn mot den mannen og tyna honom og gjera honom til eit teikn og eit ordtøke og rydja honom ut or mitt folk. Og de skal sanna at eg er Herren.
9 Tahmaa mah amsawnlok thui nahaeloe, Angraeng, Kai mah ni to tahmaa to amsawnlok ka thuisak, anih nuiah ban ka phok moe, Kaimah ih Israel kaminawk thung hoiah kam rosak han.
Og når profeten let seg lokka og talar eit ord, so hev eg, Herren, lokka den profeten, og eg vil retta ut handi mi mot honom og øyda honom ut or mitt folk Israel.
10 A sakpazae o haih atho loe angmacae mah zok o tih, tahmaa danpaekhaih loe anih khae lokdueng kami danpaekhaih hoiah anghmong tih;
Og dei skal bera si misgjerning; likeins som med misgjerningi åt spyrjaren skal det vera med misgjerningi åt profeten,
11 to pacoengah loe Israel imthung takoh mah kai khae hoi loklam amkhraeng o mak ai boeh, a sak o ih zaehaihnawk boih mah doeh amhnong o sak mak ai boeh; nihcae loe kai ih kami ah om o ueloe, Kai doeh nihcae ih Sithaw ah om tih boeh, tiah thuih, tiah thui paeh, tiah ang naa.
so Israels-lyden ikkje meir skal villast burt frå meg og ikkje meir sulka seg med alle sine misgjerningar. Men dei skal vera mitt folk, og eg skal vera deira Gud, segjer Herren, Herren.
12 Angraeng ih lok kai khaeah angzoh let,
Og Herrens ord kom til meg; han sagde:
13 kami capa, prae kaminawk loe Ka koeh ai ih kanung parai zaehaih to sak o pongah, ban ka phok moe, takaw sakhaih to kam rosak han, nihcae nuiah khokhahaih to ka patoeh moe, kaminawk hoi taw ih moinawk to ka dueksak boih han:
Menneskjeson! Når eit land syndar mot meg og fer med svik, og eg retter ut mi hand imot det og bryt sund brødstaven for det og sender svolt i det og ryd ut or det folk og fe,
14 Noah, Daniel hoi Job: kami thumto a thungah om o langlacadoeh, nihcae toenghaih mah loe angmacae hinghaih khue ni pahlong o thai tih, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
og desse tri menner vøre der: Noah og Daniel og Job, då skulde dei med si rettferd berre berga si eigi sjæl, segjer Herren, Herren.
15 Kai mah moi kasannawk prae thungah ka patoeh naah, to ih moi kasannawk mah kaminawk to caa o tih, moi kasannawk pongah mi kawbaktih doeh to ah caeh o mak ai, to naah to ahmuen to angqai krang tih,
Og um eg let udyr fara gjenom landet og gjera det folketomt, so det vart likt ei øydemark, at ingen kunde ferdast der berre for udyri,
16 kai ka hing baktiah, hae kami thumtonawk a thungah om o langlacadoeh, nihcae mah a capa hoi a canunawk mataeng doeh pahlong o thai mak ai, angmacae khue ni pahlong tih, toe prae loe angqai krang tih boeh, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
då skulde, so sant som eg liver, segjer Herren, Herren, desse tri mennerne, um dei vøre der, korkje berga søner eller døtter; dei åleine skulde verta berga, men landet verta ei øydemark.
17 To tih ai boeh loe to prae nuiah sumsen ka sin han, Sumsen mah prae to alaek boih nasoe, tiah ka thuih pacoengah, Kaimah ih kaminawk hoi taw ih moinawk to ka hum nahaeloe,
Eller um eg let sverd koma yver det landet og sagde: «Sverd skal fara gjenom landet, » og eg rudde ut or det folk og fe,
18 kai ka hing baktiah, hae kami thumto a thungah om o langlacadoeh, nihcae mah a capa hoi a canunawk mataeng doeh pahlong o thai mak ai, tiah Angraeng Sithaw mah thuih; angmacae khue ni pahlong tih.
og desse tri mennerne vøre der - so sant som eg liver, segjer Herren, Herren - dei skulde ikkje berga søner og døtter, berre dei åleine skulde verta berga.
19 To tih ai boeh loe, to prae thungah kasae nathaih to ka patoeh moe, kami hoi taw ih moi paduek hanah nihcae nuiah palung ka phuihaih athii to ka kraih nahaeloe,
Eller um eg sende sott i det landet og rende ut harmen min yver det med blod til å rydja ut or det folk og fe,
20 kai ka hing baktiah, Noah, Daniel hoi Job cae to a thungah om o langlacadoeh, nihcae loe a capa hoi a canu mataeng doeh pahlong o thai mak ai, tiah Angraeng Sithaw mah thuih; angmacae toenghaih rang hoiah angmacae khue ni pahlong ah om o thai tih.
og Noah og Daniel og Job vøre der - so sant som eg liver, segjer Herren, Herren - dei skulde ikkje berga son eller dotter; dei skulde, ved si rettferd, berga berre si eigi sjæl.
21 Kawbangmaw tih nahaeloe Angraeng Sithaw mah hae tiah thuih; kaminawk hoi taw ih moinawk to hum hanah, Kai mah Jerusalem nuiah zit thok parai lokcaekhaih palito, tiah thuih ih sumsen, khokhahaih, moi kasan hoi nathaih kasae to ka patoeh naah loe kawkruk maw sethaih to om aep tih?
For so segjer Herren, Herren: Enn når eg då sender dei fire øgjelege straffedomarne mine: sverd og svolt og udyr og sott yver Jerusalem til å rydja ut or det både folk og fe!
22 Toe khenah, kanghmat capanawk hoi canunawk to a thungah om o vop tih; khenah, nihcae to nangcae khaeah angzo o haih tih; nihcae khosakhaih tuinuen hoi a toksakhaih to na hnu o tih; Kai mah Jerusalem nuiah patoeh ih raihaih pongah mawnhaih na tawn o mak ai, poek monghaih na tawn o tih.
Men sjå, det vert leivt nokre undankomne, som vert burtførde, søner og døtter - sjå, dei skal fara til dykk, og de skal sjå deira åtferd og gjerningar; då skal de trøysta dykk etter ulukka som eg førde yver Jerusalem, alt som eg let koma yver det.
23 Nihcae toksakhaih hoi a pazui o ih loklam to na hnuk o naah, nihcae mah poek na mong o sak tih; Jerusalem nuiah ka sak ih hmuennawk boih ahlong om ai ah ka sah ai, tito na panoek o tih, tiah Angraeng Sithaw mah thuih, tiah a thuih.
Og dei skal trøysta dykk, når de ser deira åtferd og gjerningar. Då skal de skyna at eg ikkje utan grunn hev gjort alt det eg hev gjort imot det, segjer Herren, Herren.
