Daniel 8
1 Belshazzar siangpahrang ah ohhaih saning thumto haih naah, hnuksakhaih tangsuek kai khaeah amtueng, to pacoengah kai, Daniel khaeah hnuksakhaih to amtueng let.
I det tridje styringsåret åt Belsassar såg eg, Daniel, ei syn, ei som kom etter den eg fyrr hadde set.
2 Kai khaeah kamtueng hnuksakhaih to ka khet naah, kai loe Elam prae, Shushan ah ka oh; to hnuksakhaih amtueng naah kai loe Ulai vapui taengah ka oh.
Då eg no i denne syni skulde til å sjå, syntest det meg at eg var i Susanborgi i Elamfylket; og då eg såg meir til i syni, fann eg at eg var ved elvi Ulai.
3 Ka dan tahang naah, Khenah, vapui taengah angdoe, taki hnetto kaom tuu tae maeto ka hnuk; to tuu tae ih taki loe sawk parai; toe taki maeto loe kalah taki maeto pongah sawk kue, taki kasawk loe hnukkhuem ah tacawt.
Og då eg såg upp, fekk eg sjå ein ver framved elvi, og han hadde tvo horn; og båe horni var høge; men det eine var høgre enn hitt, og det som var høgre, skaut sist upp.
4 To tuu tae mah niduem, aluek hoi aloih to a daeng pongah, kawbaktih moi doeh anih hma ah angdoe o thai ai; mi mah doeh anih ban thung hoiah loisak thai ai, to pongah anih loe a koeh baktiah sak moe, thacak aep.
Eg såg veren stanga med horni vestetter og nordetter og sudetter, og inkje dyr kunde standa honom imot, og ingen kunde berga or hans vald; han for fram som han vilde, og tok seg store ting til.
5 To kawng to ka poek li naah, khenah, a mik salakah thacak taki kacawn, maeh tae maeto loe niduem bang hoiah angzoh moe, long cawh ai ah long pum to takui.
Og då eg gav meir gaum, fekk eg sjå ein bukk koma vestantil og fara fram yver all jordi, men han kom ikkje nær marki; og bukken hadde eit drustelegt horn i skallen.
6 Anih loe ka hnuk ih vapui taengah kangdoe taki hnetto kacawn tuu tae khaeah angzoh, tha hoiah anih to hmaang.
Og han kom burt til veren med dei tvo horni, den som eg hadde set standa framved elvi, og for imot honom i veldug vreide.
7 Tuu tae taeng phak naah anih nuiah palungphui moe, tuu tae to a daeng pongah, tuu ih taki hnetto angkhaeh pae hmaek: tuu tae loe anih hma ah angdoet thaihaih tha to tawn ai boeh pongah, maeh mah tuu to long ah atimsak moe, anih to khok hoiah atit; anih ban thung hoi tuu pahlong thaih kami mi doeh om ai.
Eg såg honom koma radt inn på veren og drusa til honom i illska, og han stanga til veren og braut sund båe horni hans, so at veren ingi magt hadde til å standa imot honom; og han kasta honom til jordi og trakka på honom, og det beid ingen som kunde berga veren or hans vald.
8 To pongah maeh tae loe paroeai len; toe a thacak li naah taki kalen to angkhaeh pae ving, to taki ahmuen ah van takhi palito ohhaih ahmuen bangah kangqoi, thacak taki palito tacawt.
Og bukken briska seg storleg. Men då han stod i si beste magt, brotna det store hornet hans, og fire andre drustelege horn skaut upp i staden, ut mot dei fire himmelætterne.
9 To taki palito thung ih maeto hoiah taki tetta tacawt let, to taki loe aloih bang, ni angyae bang hoi kahoih prae bangah angqoi moe, thacakhaih hoiah qoeng tahang.
Frå eitt av deim gjekk det ut eit nytt horn, lite i fyrstningi, og det voks oversleg sudetter og austetter og mot det herlege landet.
10 Anih loe thacak parai pongah, van misatuh kaminawk khoek to misa a tuk, thoemto van misatuh kaminawknawk hoi cakaehnawk to long ah vah tathuk moe, khok hoiah atit.
Og det voks ende upp til himmelheren og kasta nokre av denne heren, av stjernorne, ned til jordi og trakka på deim.
11 Ue, anih loe van misatuh angraeng baktiah angmah hoi angmah to amkoeh, Anih khaeah ni thokkruek sak ih angbawnhaih to lak pae ving moe, Anih ohhaih hmuenciim doeh vah pae ving.
Ja, jamvel mot hovdingen yver heren briska det seg; han tok burt det daglege offeret, og hans heilagdoms bustad vart nedriven.
12 Zaehaih pop parai pongah ni thokkruek sak ih angbawnhaih to pakaa hanah, anih khaeah misatuh thaih kami to paek pae; anih mah loktang lok to long ah vah ving; to tiah a sakhaih pongah hmuennawk boih ah hmacawn.
Saman med det daglege offeret vart og ein herskare gjeven til pris for brot skuld. Og det slo sanningi ned til jordi, og det lukkast vel, alt det tok seg til.
13 To naah kaciim kami maeto mah thuih ih lok to ka thaih, kalah kaciim kami maeto mah to tiah lok kathui kaciim kami khaeah, Ni thokkruek sak ih angbawnhaih, zaehaih pongah pong suthaih, hmuenciim hoi van misatuh kaminawk khok hoiah ati kami khaeah paekhaih atue hnuksakhaih loe nasetta maw akra tih? tiah a dueng.
Sidan høyrde eg ein heilag som tala, og ein annan heilag spurde honom som tala: «Kor lang tid sigtar ho på, syni um det daglege offeret og um brotet som valdar øyding, og um nedtrakkingi av både heilagdom og her?»
14 Anih mah kai khaeah, ni sang hnet, cumvai thumto akra tih; to pacoengah hmuenciim to ciimcai ah pasae o let tih, tiah ang naa.
Då svara han meg: «Tvo tusund og tri hundrad kveldar og morgnar; etter det skal heilagdomen koma til retten sin att.»
15 Hnuksakhaih to Kai, Daniel khaeah amtueng, a thuih koehhaih ahlong to pakrong li naah, khenah, kami ih krang hoi kanghmong kami maeto ka hma ah angdoet.
Då eg, Daniel, no hadde set denne syni og freista skyna henne, fekk eg sjå at det stod noko framfyre meg, som liktest ein mann.
16 To naah Ulai vapui salakah kaom kami maeto ih lok to tacawt, Gabriel, hae kami han hnuksak ih hmuen thuih koehhaih to leh paeh, tiah thuih ih lok to ka thaih.
Og midt yver Ulai høyrde eg ei mannerøyst, som ropa og sagde: «Gabriel, tyd syni for denne mannen!»
17 To kami loe kang doethaih ahmuen taengah angzoh, to naah zithaih ka tawnh moe, ka kuep; toe anih mah, Kami capa, thaikophaih tawn ah; hae hnuksak ih hmuen loe atue boenghaih amtuengsak ih ni, tiah ang naa.
Då kom han innåt staden der eg stod; men eg vart rædd då han kom, og kasta meg å gruve. Og han sagde til meg: «Gjev gaum på dette, du menneskjeson; for syni sigtar på endetidi.»
18 To tiah kai khaeah lok ang thuih li naah, kai loe long ah tabok moe ka iih; toe anih mah kai ang sui moe, ang pathawk.
Medan han soleis tala med meg, seig eg i uvit med andlitet mot jordi; men han rørde ved meg og reiste meg upp att.
19 Anih mah, Khenah, long tue loe atue khaehhaih phak naah boeng tih, palungphuihaih boeng naah kaom han koi hmuen to kang thuih han.
So sagde han: «Sjå, eg vil kunngjera deg kva som skal henda når det lid til endes med vreiden; for på endetidi sigtar dette.
20 Na hnuk ih taki hnetto tacawt tuu tae loe, Media hoi Persia siangpahrang hnuksakhaih ih ni.
Den tvihyrnte veren som du såg, tyder kongarne i Media og Persia.
21 Amui kamhak maeh loe Grik kaminawk ih siangpahrang to ni; mik salakah tacawt kalen pui taki loe hmaloe koek siangpahrang hnuksakhaih ih ni.
Men den raggute bukken er Javan-kongen, og det store hornet i skallen hans er den fyrste kongen.
22 Kang khaek taki ahmuen ah tacawt taki palito loe, to prae thung hoiah prae palito tacawt tih, tiah thuih koehhaih ih ni, toe thacak o mak ai.
Men at det brotna, og at det kom fire andre att i staden, det tyder at folket hans skal verta fire rike, men ikkje med hans kraft.
23 Zaehaih sak han kakoeh hnukkhuem koek siangpahrang ukhaih prae phak naah loe, zit kaom mikhmai katawn, kasae hmuen sak han panoek, siangpahrang to tacawt tih.
Og ved slutten på veldet deira, når illgjerdsmennerne hev fyllt sitt mål, skal det koma upp ein konge, ubljug og meinsløg.
24 Anih loe thacak tih, toe a thacakhaih loe angmah ih na ai ni; anih mah zit kaom amrohaih to phasak tih, anih loe sak ih hmuennawk boih ah hmacawn tih. Anih mah thacak kaminawk hoi kaciim kaminawk to amrosak tih.
Veldet hans skal verta stort, men ikkje med hans kraft; og han skal gjera utruleg stor skade og hava heppa med seg i verket sitt; megtige skal han tyna, og eit folk av heilage.
25 Anih loe alinghaih rang hoiah a ukhaih prae to qoengsak ueloe, palung thungah angmah hoi angmah to amkoeh tih. Monghaih hoiah kami paroeai amrosak tih; anih mah angraengnawk ih Angraeng to misatuh tih; toe anih loe kami ih ban patoh ai ah anghma angtaa tih.
Med di han er so klok, skal han hava slik heppa med seg i svikarferdi si; han skal setja seg store ting fyre, og uventande skal han tyna mange. Ja, mot hovdingen yver hovdingarne skal han setja seg upp; men utan manns hand skal han då verta krasa.
26 Duembang hoi akhawnbang ah kamtueng hnuksakhaih loe tangtang ah oh; to pongah hnuksakhaih to catui daeng ah; hae loe hmabang angzo han koi aninawk hnuksakhaih ih ni, tiah ang naa.
Og sanning er syni um kveldarne og morgnarne, som no er umtala. Men gøym du denne syni, for ho peikar langt fram i tidi.»
27 Kai, Daniel loe thazok sut moe, ni nasetto thung maw loe ngan ang nat; to pacoengah kang thawk moe, siangpahrang ih toksak hanah ka caeh. Hnuksakhaih pongah kang pho sut, toe mi mah doeh panoek o ai.
Men eg, Daniel, vart reint utav det og låg sjuk ei tid. Sidan kom eg meg på føterne att og gjorde mi tenesta hjå kongen; og eg var forstøkt yver syni; men det var ingen som merka det.
