< المَزامِير 146 >
هَلِّلُويَا! سَبِّحِي يَا نَفْسِي الرَّبَّ. | ١ 1 |
Halleluja! Mi sjæl, lova Herren!
أُسَبِّحُ الرَّبَّ مَادُمْتُ حَيًّا، وَأَشْدُو لإِلَهِي مَادُمْتُ مَوْجُوداً. | ٢ 2 |
Eg vil lova Herren so lenge eg liver, syngja lov for min Gud medan eg er til.
لَا تَتَوَكَّلُوا عَلَى الرُّؤَسَاءِ، وَلَا عَلَى ابْنِ آدَمَ الَّذِي لَا يَسْتَطِيعُ أَنْ يُخَلِّصَكُمْ. | ٣ 3 |
Set ikkje lit til hovdingar, til ein menneskjeson som ikkje kann hjelpa.
تَنْطَلِقُ رُوحُهُ مِنْهُ فَيَعُودُ إِلَى تُرَابِهِ، وَآنَئِذٍ تَنْدَثِرُ تَدَابِيرُهُ. | ٤ 4 |
Fer hans ande ut, so vender han attende til si jord, den dagen er det ute med hans tankar.
طُوبَى لِمَنْ يَكُونُ إِلَهُ يَعْقُوبَ مُعِينَهُ، وَرَجَاؤُهُ فِي الرَّبِّ إِلَهِهِ، | ٥ 5 |
Sæl er den som hev Jakobs Gud til hjelp, som vonar på Herren, sin Gud!
خَالِقِ السَّمَاوَاتِ وَالأَرْضِ وَالْبَحْرِ وَكُلِّ مَا فِيهَا، الأَمِينِ إِلَى الأَبَدِ. | ٦ 6 |
han som hev skapa himmel og jord, havet og alt som i deim er, han som er trufast til æveleg tid,
مُنْصِفِ الْمَظْلُومِينَ وَرَازِقِ الْجِيَاعِ طَعَاماً. يُحَرِّرُ الرَّبُّ الْمَأْسُورِينَ. | ٧ 7 |
han som gjev dei nedtyngde rett, han som gjev dei hungrige brød. Herren løyser dei bundne.
الرَّبُّ يَفْتَحُ أَعْيُنَ الْعُمْيِ. الرَّبُّ يُنْهِضُ الْمُنْحَنِينَ. الرَّبُّ يُحِبُّ الصِّدِّيقِينَ. | ٨ 8 |
Herren opnar augo på dei blinde, Herren reiser dei nedbøygde, Herren elskar dei rettferdige,
الرَّبُّ يَحْفَظُ الْغُرَبَاءَ، يَعْضُدُ الْيَتَامَى وَالأَرَامِلَ، وَلَكِنَّهُ يُحْبِطُ مَسَاعِيَ الأَشْرَارِ. | ٩ 9 |
Herren varar dei framande, farlause og enkjor held han uppe, men han villar vegen for dei ugudlege.
الرَّبُّ يَمْلِكُ إِلَى الأَبَدِ. يَمْلِكُ إِلَهُكِ يَا صِهْيَوْنُ مِنْ جِيلٍ إِلَى جِيلٍ. هَلِّلُويَا. | ١٠ 10 |
Herren skal vera konge æveleg, din Gud, Sion, frå ætt til ætt. Halleluja!