< الأمثال 31 >
هَذِهِ أَقْوَالُ لَمُوئِيلَ مَلِكِ مَسَّا الَّتِي تَلَقَّنَهَا عَنْ أُمِّهِ: | ١ 1 |
Ord av kong Lemuel, profetord som mor hans prenta inn i honom:
مَاذَا يَا ابْنِي يَا ابْنَ أَحْشَائِي، يَا ابْنَ نُذُورِي؟ | ٢ 2 |
Kva skal eg segja, son min, ja kva, du mitt livs son, ja kva, du min lovnads-son?
لَا تُنْفِقْ قُوَّتَكَ عَلَى النِّسَاءِ، وَلا تَسْتَسْلِمْ لِمَنْ يُهْلِكْنَ الْمُلُوكَ. | ٣ 3 |
Gjev ikkje kvende di kraft, og far ikkje vegar som tynar kongar!
لَيْسَ لِلْمُلُوكِ يَا لَمُوئِيلُ، لَيْسَ لِلْمُلُوكِ أَنْ يُدْمِنُوا الْخَمْرَ، وَلا لِلْعُظَمَاءِ أَنْ يَجْرَعُوا الْمُسْكِرَ. | ٤ 4 |
Ei sømer det seg, Lemuel, for kongar, ei kongar sømer det seg å drikka vin, og ei for hovdingar å spyrja etter rusdrykk.
لِئَلّا يَسْكَرُوا فَيَنْسَوْا الشَّرِيعَةَ، وَيَجُورُوا عَلَى حُقُوقِ الْبَائِسِينَ. | ٥ 5 |
For drikk han, vil han gløyma kva som lov er, og venda retten fyre alle arminger.
أَعْطُوا الْمُسْكِرَ لِلْهَالِكِ، وَالْخَمْرَ لِذَوِي النُّفُوسِ التَّعِسَةِ، | ٦ 6 |
Lat han få rusdrykk som er åt å gå til grunns, og han få vin som gjeng med sorg i sjæli.
فَيَثْمَلُوا وَيَنْسَوْا فَقْرَهُمْ، وَلا يَذْكُرُوا بُؤْسَهُمْ بَعْدُ. | ٧ 7 |
At han kann drikka og si armod gløyma, og ikkje lenger minnast møda si.
افْتَحْ فَمَكَ مُدَافِعاً عَنِ الأَخْرَسِ، وَفِي دَعْوَى كُلِّ مَنْبُوذٍ. | ٨ 8 |
Lat upp din munn for mållaus mann, for alle deira sak som gjeng mot undergang!
افْتَحْ فَمَكَ قَاضِياً بِالْعَدْلِ، وَدَافِعْ عَنْ حُقُوقِ الْفُقَرَاءِ وَالْمُحْتَاجِينَ. | ٩ 9 |
Lat upp din munn og rettvist døm, lat armingen og fatigmannen få sin rett!
مَنْ يَعْثُرُ عَلَى الْمَرْأَةِ الْفَاضِلَةِ؟ إِنَّ قِيمَتَهَا تَفُوقُ اللَّآلِئَ. | ١٠ 10 |
Ei dugande kona, kven finn vel ei slik? Høgre stend ho i pris enn perlor.
بِها يَثِقُ قَلْبُ زَوْجِهَا فَلا يَحْتَاجُ إِلَى مَا هُوَ نَفِيسٌ. | ١١ 11 |
Mannsens hjarta lit på henne, og vinning vantar ikkje.
تُسْبِغُ عَلَيْهِ الْخَيْرَ دُونَ الشَّرِّ كُلَّ أَيَّامِ حَيَاتِهَا. | ١٢ 12 |
Ho gjer honom godt og inkje vondt alle sine livedagar.
تَلْتَمِسُ صُوفاً وَكَتَّاناً وَتَشْتَغِلُ بِيَدَيْنِ رَاضِيَتَيْنِ، | ١٣ 13 |
Ho syter for ull og lin, og henderne strævar med hugnad.
فَتَكُونُ كَسُفُنِ التَّاجِرِ الَّتِي تَجْلِبُ طَعَامَهَا مِنْ بِلادٍ نَائِيَةٍ. | ١٤ 14 |
Ho er som kaupmanna-skip, langt burtantil fær ho si føda.
تَنْهَضُ وَاللَّيْلُ مَا بَرِحَ مُخَيِّماً، لِتُعِدَّ طَعَاماً لأَهْلِ بَيْتِهَا، وَتُدَبِّرَ أَعْمَالَ جَوَارِيهَا | ١٥ 15 |
Og uppe er ho i otta, og gjev sin huslyd mat og etlar åt ternone ut.
تَتَفَحَّصُ حَقْلاً وَتَشْتَرِيهِ، وَمِنْ مَكْسَبِ يَدَيْهَا تَغْرِسُ كَرْماً | ١٦ 16 |
Ho stilar på ein åker og fær han, for det ho med henderne tener ho plantar ein vingard.
تُنَطِّقُ حَقَوَيْهَا بِالْقُوَّةِ وَتُشَدِّدُ ذِرَاعَيْهَا. | ١٧ 17 |
Kraft ho bind seg til belte um livet og gjer sine armar sterke.
وَتُدْرِكُ أَنَّ تِجَارَتَهَا رَابِحَةٌ، وَلا يَنْطَفِئُ سِرَاجُهَا فِي اللَّيْلِ. | ١٨ 18 |
Ho merkar at hushaldet hennar gjeng godt, då sloknar’kje lampa hennar um natti.
تَقْبِضُ بِيَدَيْهَا عَلَى الْمِغْزَلِ وَتُمْسِكُ كَفَّاهَا بِالْفَلَكَةِ. | ١٩ 19 |
Ho retter henderne ut etter rokken, og fingrarne tek til teinen.
تَبْسُطُ كَفَّيْهَا لِلْفَقِيرِ وَتَمُدُّ يَدَيْهَا لإِغَاثَةِ الْبَائِسِ. | ٢٠ 20 |
Ho opnar handi for armingen, retter ho ut til fatigmannen.
لَا تَخْشَى عَلَى أَهْلِ بَيْتِهَا مِنَ الثَّلْجِ، لأَنَّ جَمِيعَهُمْ يَرْتَدُونَ الْحُلَلَ الْقِرْمِزِيَّةَ. | ٢١ 21 |
Ei ræddast ho snø for huset sitt, for alt hennar hus er klædt i skarlaks-ty.
تَصْنَعُ لِنَفْسِهَا أَغْطِيَةً مُوَشَّاةً، وَثِيَابُهَا مُحَاكَةٌ مِنْ كَتَّانٍ وَأُرْجُوَانٍ. | ٢٢ 22 |
Ho gjer seg tæpe og klær seg i finaste lin og purpur.
زَوْجُهَا مَعْرُوفٌ فِي مَجَالِسِ بَوَّابَاتِ الْمَدِينَةِ، حَيْثُ يَجْلِسُ بَيْنَ وُجَهَاءِ الْبِلادِ. | ٢٣ 23 |
Hennar mann er kjend i portarne, der han sit til tings med dei fremste i landet.
تَصْنَعُ أَقْمِصَةً كَتَّانِيَّةً وَتَبِيعُهَا، وَتُزَوِّدُ التَّاجِرَ الْكَنْعَانِيَّ بِمَنَاطِقَ. | ٢٤ 24 |
Linskjortor gjer ho og sel, og belte gjev ho til kramkaren.
كِسَاؤُهَا الْعِزَّةُ وَالشَّرَفُ، وَتَبْتَهِجُ بِالأَيَّامِ الْمُقْبِلَةِ. | ٢٥ 25 |
Kraft og vyrdnad er klædnaden hennar, og ho lær åt dagen som kjem.
يَنْطِقُ فَمُهَا بِالْحِكْمَةِ، وَفِي لِسَانِهَا سُنَّةُ الْمَعْرُوفِ. | ٢٦ 26 |
Ho let upp munnen med visdom, mild upplæring ho gjev med si tunga.
تَرْعَى بِعِنَايَةٍ شُؤُونَ أَهْلِ بَيْتِهَا، وَلا تَأْكُلُ خُبْزَ الْكَسَلِ. | ٢٧ 27 |
Koss det gjeng i huset agtar ho på, og ei et ho brød i letingskap.
يَقُومُ أَبْنَاؤُهَا وَيَغْبِطُونَهَا، وَيُطْرِيهَا زَوْجُهَا أَيْضاً قَائِلاً: | ٢٨ 28 |
Fram stig hennar søner og prisar ho sæl, og mannen syng henne lov:
«نِسَاءٌ كَثِيرَاتٌ قُمْنَ بِأَعْمَالٍ جَلِيلَةٍ، وَلَكِنَّكِ تَفَوَّقْتِ عَلَيْهِنَّ جَمِيعاً». | ٢٩ 29 |
«Mange kvende stod høgt i dugleik, men du gjeng yver deim alle.»
الْحُسْنُ غِشٌّ وَالْجَمَالُ بَاطِلٌ، أَمَّا الْمَرْأَةُ الْمُتَّقِيَّةُ الرَّبَّ فَهِيَ الَّتِي تُمْدَحُ. | ٣٠ 30 |
Vænleik er fals og fagerskap fåfengd; ei kona som ottast Herren, skal prisast.
أَعْطُوهَا مِنْ ثَمَرِ يَدَيْهَا، وَلْتَكُنْ أَعْمَالُهَا مَصْدَرَ الثَّنَاءِ عَلَيْهَا. | ٣١ 31 |
Lat ho få det ho vann med henderne sine, og pris i portarne av sine verk.