< أيُّوب 40 >
وَاسْتَطْرَدَ الرَّبُّ قَائِلاً لأَيُّوبَ: | ١ 1 |
Og Herren svara Job og sagde:
«أَيُخَاصِمُ اللّائِمُ الْقَدِيرَ؟ لِيُجِبِ المُشْتَكِي عَلَى اللهِ». | ٢ 2 |
«Vil klandraren med Allvald trætta? Lat han som lastar Gud då svara!»
عِنْدَئِذٍ أَجَابَ أَيُّوبُ الرَّبَّ: | ٣ 3 |
Då svara Job Herren og sagde:
«انْظُرْ، أَنَا حَقِيرٌ فَبِمَاذَا أُجِيبُكَ؟ هَا أَنَا أَضَعُ يَدِي عَلَى فَمِي | ٤ 4 |
«For ring eg er; kva skal eg svara? Eg handi legg på munnen min.
لَقَدْ تَكَلَّمْتُ مَرَّةً وَلَنْ أُجِيبَ، وَمَرَّتَيْنِ وَلَنْ أُضِيفَ». | ٥ 5 |
Ein gong eg tala, no eg tegjer, tvo gong’ - eg gjer det ikkje meir.»
حِينَئِذٍ أَجَابَ الرَّبُّ أَيُّوبَ مِنَ الْعَاصِفَةِ: | ٦ 6 |
Og Herren svara Job or stormen og sagde:
«اشْدُدْ حَقَوَيْكَ وَكُنْ رَجُلاً، فَأَسْأَلَكَ وَتُجِيبَنِي. | ٧ 7 |
«Spenn som mann ditt beltet på, gjev meg på mine spursmål svar:
أَتَشُكُّ فِي قَضَائِي أَوْ تَسْتَذْنِبُنِي لِتُبَرِّرَ نَفْسَكَ؟ | ٨ 8 |
Vil du forspille meg min rett, fordøma meg, so du fær rett?
أَتَمْلِكُ ذِرَاعاً كَذِرَاعِ اللهِ؟ أَتُرْعِدُ بِمِثْلِ صَوْتِهِ؟ | ٩ 9 |
Hev du vel slik ein arm som Gud? Kann du som han med røysti dundra?
إِذاً تَسَرْبَلْ بِالْجَلالِ وَالْعَظَمَةِ، وَتَزَيَّنْ بِالْمَجْدِ وَالْبَهَاءِ. | ١٠ 10 |
Pryd deg med høgd og herredom, klæd deg i glans og herlegdom,
صُبَّ فَيْضَ غَضَبِكَ، وَانْظُرْ إِلَى كُلِّ مُتَكَبِّرٍ وَاخْفِضْهُ. | ١١ 11 |
Lat so din vreide strøyma fram, sjå kvar ein stolt og audmyk han!
انْظُرْ إِلَى كُلِّ مُتَعَظِّمٍ وَذَلّلْهُ، وَدُسِ الأَشْرَارَ فِي مَوَاضِعِهِمْ. | ١٢ 12 |
Så kvar ein stolt og bøyg han ned, og slå til jord dei gudlause!
اطْمِرْهُمْ كُلَّهُمْ فِي التُّرَابِ مَعاً، وَاحْبِسْ وُجُوهَهُمْ فِي الْهَاوِيَةِ. | ١٣ 13 |
Og gøym deim alle under jordi, bitt deira andlit fast i løynd!
عِنْدَئِذٍ أَعْتَرِفُ لَكَ بِأَنَّ يَمِينَكَ قَادِرَةٌ عَلَى إِنْقَاذِكَ. | ١٤ 14 |
So skal eg og lovprisa deg, som siger med di høgre vann.
انْظُرْ إِلَى بَهِيمُوثَ (الْحَيَوَانِ الضَّخْمِ) الَّذِي صَنَعْتُهُ مَعَكَ، فَإِنَّهُ يَأْكُلُ الْعُشْبَ كَالْبَقَرِ. | ١٥ 15 |
Sjå elvhesten! Eg hev skapt han liksom deg; som ein ukse et han gras.
إِنَّ قُوَّتَهُ فِي مَتْنَيْهِ، وَشِدَّتَهُ فِي عَضَلِ بَطْنِهِ. | ١٦ 16 |
Sjå då krafti i hans lender, i bukmusklarne hans styrke!
يَنْتَصِبُ ذَيْلُهُ كَشَجَرَةِ أَرْزٍ، وَعَضَلاتُ فَخْذَيْهِ مَضْفُورَةٌ. | ١٧ 17 |
Halen gjer han stiv som ceder, fast bogsenarne er tvinna.
عِظَامُهُ أَنَابِيبُ نُحَاسٍ وَأَطْرَافُهُ قُضْبَانُ حَدِيدٍ، | ١٨ 18 |
Knokarne er koparrøyrer, beini som jarnstenger er.
إِنَّهُ أَعْجَبُ كُلِّ الْخَلائِقِ، وَلا يَقْدِرُ أَنْ يَهْزِمَهُ إِلّا الَّذِي خَلَقَهُ. | ١٩ 19 |
Av Guds verk er han det fyrste, av sin skapar fekk han sverd.
تَنْمُو الأَعْشَابُ الَّتِي يَتَغَذَّى بِها عَلَى الْجِبَالِ، حَيْثُ تَمْرَحُ وُحُوشُ الْبَرِّيَّةِ. | ٢٠ 20 |
Bergi ber åt honom for, alle villdyr leikar der.
يَرْبِضُ تَحْتَ شُجَيْرَاتِ السِّدْرِ، وَبَيْنَ الْحَلْفَاءِ فِي الْمُسْتَنْقَعَاتِ. | ٢١ 21 |
Under lotusbusk han kviler, løyner seg i røyr og sev.
يَسْتَظِلُّ بِشُجَيْرَاتِ السِّدْرِ، وَبِالصَّفْصَافِ عَلَى الْمِيَاهِ الْجَارِيَةِ | ٢٢ 22 |
Lotusbusk gjev honom skugge, piletre umkransar honom.
لَا يُخَامِرُهُ الْخَوْفُ إِنْ هَاجَ النَّهْرُ، وَيَظَلُّ مُطْمَئِنّاً وَلَوِ انْدَفَقَ نَهْرُ الأُرْدُنِّ فِي فَمِهِ. | ٢٣ 23 |
Strid gjeng elvi, ei han ottast; trygg er han um so sjølve Jordan fossar imot hans gap.
مَنْ يَقْدِرُ أَنْ يَصْطَادَهُ مِنَ الأَمَامِ، أَوْ يَثْقُبَ أَنْفَهُ بِخِزَامَةٍ؟ | ٢٤ 24 |
Kann ein tak han so han ser det, draga snara gjenom snuten?