Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
Strive thou, O Jehovah, with those who strive with me. Fight thou against those who fight against me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Take hold of shield and buckler, and stand up for my help.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Draw out the spear also, and stop the way against those who pursue me. Say to my soul, I am thy salvation.
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Let them be put to shame and brought to dishonor who seek after my soul. Let them be turned back and confounded who devise my hurt.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Let them be as chaff before the wind, and the agent of Jehovah driving them on.
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Let their way be dark and slippery, and the agent of Jehovah pursuing them.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For without cause they have hid their net for me in a pit. Without cause they have dug a pit for my soul.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Let destruction come upon him unawares, and let his net that he has hid catch himself. Let him fall in it with destruction.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
And my soul shall be joyful in Jehovah. It shall rejoice in his salvation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones shall say, Jehovah, who is like thee, who delivers a poor man from him who is too strong for him, yea, a poor and needy man from him who robs him?
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Unrighteous witnesses rise up, they ask me of things that I know not.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They reward me evil for good, to the bereaving of my soul.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
But as for me, when they were sick my clothing was sackcloth. I afflicted my soul with fasting, and my prayer returned into my own bosom.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
I behaved myself as though it had been my friend or my brother. I bowed down mourning, as he who bewails his mother.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But in my adversity they rejoiced, and gathered themselves together. The wretches gathered themselves together against me, and I knew it not. They tore me, and ceased not.
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
Like the profane mockers in feasts, they gnashed upon me with their teeth.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Lord, how long will thou look on? Rescue my soul from their destructions, my darling from the lions.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
I will give thee thanks in the great assembly. I will praise thee among much people.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not those who are my enemies wrongfully rejoice over me. Neither let them wink with the eye who hate me without a cause.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For they speak not peace, but they devise deceitful words against those who are quiet in the land.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
Yea, they opened their mouth wide against me. They said, Aha, aha, our eye has seen it.
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Thou have seen it, O Jehovah. Keep not silence. O Lord, be not far from me.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Stir up thyself, and awake to the justice to me, to my cause, my God and my Lord.
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Judge me, O Jehovah my God, according to thy righteousness, and let them not rejoice over me.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their heart, Aha, so would we have it. Let them not say, We have swallowed him up.
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Let them be put to shame and confounded together who rejoice at my hurt. Let them be clothed with shame and dishonor who magnify themselves against me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Let them shout for joy, and be glad, who favor my righteous cause. Yea, let them say continually, Jehovah be magnified, who has pleasure in the prosperity of his servant.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
And my tongue shall talk of thy righteousness and of thy praise all the day long.
