< Jobs 14 >

1 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
Der Mensch, vom Weibe geboren, kurz von Tagen und gesättigt mit Unruhe, -
2 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
wie eine Blume geht er auf und welkt dahin, flieht wie der Schatten und hat nicht Bestand.
3 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
Und über solchen hältst du deine Augen offen und mich ziehst du vor dein Gericht!
4 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
Wie könnte wohl ein Reiner von Unreinen kommen? Nicht einer!
5 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
Wenn seine Tage fest bestimmt sind, die Zahl seiner Monde feststeht bei dir, du ihm ein Ziel gesetzt hast, das er nicht überschreiten kann,
6 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
so blicke weg von ihm, daß er raste und wie ein Löhner seines Tages froh werde!
7 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
Denn für den Baum zwar giebt's ein Hoffen: wird er abgehauen, so treibt er neue Sprossen, und sein Schößling bleibt nicht aus.
8 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
Oba auch seine Wurzel in der Erde altert, und sein Stumpf im Staube abstirbt,
9 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
vom Duft des Wassers schlägt er wieder aus und treibt Zweige wie ein frisch gepflanztes Reis.
10 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
Doch stirbt ein Mann, so liegt er hingestreckt, verscheidet ein Mensch - wo ist er dann?
11 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
Wie die Gewässer schwinden aus dem See, der Strom versiegt und vertrocknet,
12 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
so legt der Mensch sich nieder und steht nicht wieder auf; bis der Himmel vergeht, erwachen sie nicht und regen sich nicht aus ihrem Schlaf.
13 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
O daß du mich in der Unterwelt verwahrtest, mich bärgest, bis dein Zorn sich gelegt, ein Ziel mir setztest und dann mein gedächtest! - (Sheol h7585)
14 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
Wenn der Mensch stirbt, lebt er dann wieder auf? Dann wollte ich alle meine Kampfestage ausharren, bis meine Ablösung käme!
15 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
Du würdest rufen, und ich dir antworten; nach deiner Hände Werk würdest du dich sehnen.
16 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
Jetzt aber zählst du meine Schritte, gehst an meiner Sünde nicht vorüber.
17 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
Versiegelt ruht ihm Beutel mein Vergehen, und meine Schuld verklebtest du.
18 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
Aber wie der Berg im Sturze zerfällt, und der Fels von seiner Stelle rückt,
19 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
wie das Wasser Steine zerreibt, und seine Fluten das Erdreich fortschwemmen, so hast du des Menschen Hoffen vernichtet.
20 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
Du vergewaltigst ihn für immer, und er geht dahin, entstellst sein Antlitz und lässest ihn dahinfahren.
21 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
Kommen seine Kinder zu Ehren - er weiß es nicht, sinken sie herab - er hat nicht acht auf sie.
22 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
Nur über ihn selbst fühlt Schmerz sein Leib, und über ihn selbst trauert seine Seele!

< Jobs 14 >