Jobs 13
1 Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod;
Lo, all [this] hath my eye seen, my ear hath heard and noted it for itself;
2 alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend.
As much as ye know, do I also know: I do not fall short compared with you.
3 Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga;
However, I would gladly speak to the Almighty; and to argue with God do I desire.
4 Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar.
But ye are inventors of falsehood, physicians of no value are all of you.
5 Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda.
Oh, who would grant that ye might keep a profound silences! and it would he accounted unto you as wisdom.
6 Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer!
Do hearken but to my reasoning, and listen to the pleadings of my lips.
7 Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja?
Will ye speak wrong things for God? and will ye speak for him deceitfully?
8 Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar?
Will ye show him undue favor, when ye contend for God?
9 Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’?
Will it be well if he should search you out? or as one overreacheth another mortal, do ye expect to overreach him?
10 Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd.
He will surely reprove you, if in secret you show him undue favor.
11 Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla.
Doth not his excellency terrify you? and his dread fall upon you?
12 Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir.
The things you remember are mere proverbs of ashes, your high-places are high-places of clay.
13 Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann!
Keep silence toward me, that I may indeed speak, and let pass over me what will.
14 Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi?
Whatever it may cost, I will take my flesh in my teeth, and my life will I put in my hand.
15 Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar.
Lo, though he slay me, yet will I trust in him: only I will argue my own ways before him.
16 Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta.
Even he will come to my assistance; for a hypocrite cannot come before him.
17 So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala!
Listen well to my word, and to my demonstration with your ears.
18 Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst.
Behold now, I have arrayed my cause: I know that I shall be indeed justified.
19 Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy.
Who is he that will contend with me? for now, if I keep silence, I must perish.
20 Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg:
Only two things do not unto me: then will I not hide myself from thy presence.
21 Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg!
Remove thy hand far from me; and let not thy dread terrify me.
22 Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar.
Then call thou, and I will answer; or let me speak, and do thou reply to me.
23 Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd!
How many are my iniquities and sins? my transgression and my sin let me know.
24 Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg?
Wherefore wilt thou hide thy face, and regard me as an enemy unto thee?
25 Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? -
Wilt thou terrify a leaf driven about [by the wind]? and wilt thou pursue dry stubble?
26 Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder
That thou writest bitter decrees against me, and assignest unto me the iniquities of my youth;
27 og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad.
And [that] thou puttest my feet in the stocks, and watchest narrowly all my paths; [and] settest for thyself a mark upon the soles of my feet?
28 Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp.
And yet the body decayeth like a rotten thing, as a garment that the moth hath eaten.
