Hoseas 4

1 Høyr Herrens ord, de Israels-born! For Herren hev sak med deim som bur i landet, av di det ingen truskap finst i landet, og ingen kjærleik og ingen kjennskap til Gud.

Iguai ũhoro wa Jehova, inyuĩ andũ a Isiraeli, tondũ Jehova nĩekũmũthitanga, inyuĩ mũtũũraga thĩinĩ wa bũrũri ũyũ: “Nĩ ũndũ-rĩ, gũtirĩ na wĩhokeku kana wendo, kana kũmenya Ngai thĩinĩ wa bũrũri ũyũ.

2 Dei sver og lyg, dei drep og stel og driv hor. Dei fer med vald, og blodverk fylgjer på blodverk.

Kĩrĩa kũrĩ no kũrumana, na kũheenania, na ũragani, na ũici, na ũtharia; maũndũ macio makaingĩha mũno, na ũiti wa thakame ũkarũmĩrĩra ũiti wa thakame.

3 Difor ligg landet i sorg, og alt som bur i det, sjuknar burt, både dyri på marki og fuglarne under himmelen. Jamvel fiskarne i havet set til.

Nĩ ũndũ wa gĩtũmi kĩu bũrũri nĩũracakaya, na arĩa othe matũũraga thĩinĩ waguo makahinyara; nyamũ cia gĩthaka, na nyoni cia rĩera-inĩ, na thamaki cia iria-inĩ nĩgũkua irakua.

4 Like vel skal ingen skjella og ingen refsa; for folket ditt er liksom dei som trettar med ein prest.

“No rĩrĩ, ndũkareke mũndũ arehe thitango, mũndũ ndagathitange ũrĩa ũngĩ, nĩgũkorwo andũ anyu mahaana andũ arĩa mathitangaga mũthĩnjĩri-Ngai.

5 Ja, du skal falla um dagen, og profeten skal falla med deg um natti, og mor di tynar eg.

Mũhĩngagwo mũthenya na ũtukũ, na anabii makahĩngwo hamwe na inyuĩ. Nĩ ũndũ ũcio nĩnganiina maitũguo.

6 Det er ute med folket mitt, av di det vantar kunnskap. Etter di du hev vanda kunnskap, so skal eg og vanda deg, so du ikkje vert min prest. Og etter di hev gløymt lovi åt din Gud, so skal eg og gløyma borni dine.

Andũ akwa maniinagwo nĩ ũndũ wa kwaga ũmenyo. “Tondũ nĩmũregete ũmenyo, o na niĩ nĩndĩmũregete mũtuĩke athĩnjĩri-Ngai akwa; tondũ nĩmũtiganĩirie watho wa Ngai wanyu, o na niĩ nĩngatiganĩria ciana cianyu.

7 Di fleire dei vart, di meir synda dei mot meg. Men deira heider skal eg snu um til vanheider.

O ũrĩa athĩnjĩri-Ngai maingĩhaga, noguo maakĩragĩrĩria kũnjĩhĩria; nao magĩkũũrania riiri wao na kĩndũ gĩa thoni.

8 Av mitt folks synd nærer dei seg, og til misgjerningi deira stend deira hug.

Mehũũnagia na mehia ma andũ akwa, na magakenera waganu wao.

9 Men no skal det ganga med presten som folket. Eg skal straffa deim for deira ferd, og gjeva deim att for deira gjerd.

Na nĩgũgatuĩka atĩrĩ: O ta ũrĩa andũ makaahaana, no taguo athĩnjĩri-Ngai makaahaana. Nĩngamaherithia othe nĩ ũndũ wa mĩthiĩre yao, na ndĩmarĩhe kũringana na ciĩko ciao.

10 Og eta skal dei og ikkje mettast, hora og ikkje meirast, av di dei hev slutta med å agta på Herren.

“Makaarĩĩaga no matikahũũna, makaahũũraga ũmaraya no matikaingĩha, tondũ nĩmatiganĩirie Jehova nĩguo meheane

11 Horeliv og vin og mjød tek vitet burt.

kũrĩ ũmaraya, na kũnyua ndibei ĩrĩa ngũrũ na ya mũhihano, iria cieheragia ũmenyo

12 Folket mitt spør stokken sin til råds, og hentar seg rettleiding av sin stav. For ei hordoms ånd hev villa deim, so dei med hor dreg seg burt ifrå sin Gud.

wa andũ akwa. Mahooyaga kĩrĩra kuuma kũrĩ mũhianano mũicũhie, naruo rũthanju rwa ũragũri rũkamacookeria ũhoro. Roho wa ũmaraya nĩũmahĩtithagia njĩra; makaaga kwĩhokeka kũrĩ Ngai wao.

13 Øvst uppå åsarne ofrar dei, og på kollarne brenner dei røykjelse, under eik og poppel og terebinta, av di skuggen der er god. So vert døtterne dykkar skjøkjor og sonekonorne dykkar horkonor.

Marutagĩra igongona irĩma igũrũ, na magacinĩra maruta ma njino tũrĩma-inĩ, na rungu rwa mũtĩ wa mũgandi, na wa mũribina, o na mũceceni, tondũ kĩĩruru kĩayo nĩ kĩega. Nĩkĩo airĩtu anyu mahũũraga ũmaraya, na atumia a ariũ anyu magatharia.

14 Likevel refsar eg ikkje døtterne dykkar for at dei er skjøkjor eller sonekonorne dykkar for at dei er horkonor. For mennerne sjølve løyner seg av med horkonor og ofrar med tempelskjøkjor. Soleis fer eit fåvitugt folk til sin undergang.

“Ndikaherithia airĩtu anyu maahũũra ũmaraya, kana herithie atumia a ariũ anyu maatharia, tondũ arũme o ene mathiiaga thiritũ na maraya, na makarutaga igongona hamwe na maraya ma mahooero-inĩ: nĩ ũndũ ũcio andũ matarĩ ũmenyo nĩmakanangĩka!

15 Um no du Israel vil halda på med ditt horeliv, so må då ikkje Juda skuldbinda seg soleis. Kom då ikkje til Gilgal, og far ikkje upp til Bet-Aven, og sver ikkje: «So sant som Herren liver.»

“Atĩrĩ wee Isiraeli, o na gũtuĩka nĩũtharagia-rĩ, Juda nĩagĩtige kwĩhia. “Ndũgathiĩ Giligali; o na ndũkambate Bethi-Aveni. Na ndũkehĩte uuge atĩrĩ, ‘Ti-itherũ o ta ũrĩa Jehova atũũraga muoyo!’

16 Um Israel stritar imot som ei balstyri ku, so skal Herren på hyrdingvis no føra deim som lamb på vidåtta.

Andũ a Isiraeli mangʼathĩtie o ta moori ngʼathia. Kũngĩhoteka atĩa Jehova amarĩithie ta tũgondu tũrĩ nyeki-inĩ nduru?

17 Bunden til avgudsbilæte er Efraim. So fær han då fara!

Efiraimu nĩegwatanĩtie na mĩhianano; tiganai nake!

18 Drikkinga deira er måtelaus. Hegdelaust driv dei sitt horeliv. Skjoldarne hennar elskar det som skamlegt er.

O na rĩrĩa kĩndũ kĩao gĩa kũnyua gĩthirĩte-rĩ, no mathiiaga na mbere na ũmaraya wao; aathani ao nĩmendete mũno njĩra cia thoni.

19 Med eit stormver skal gripa deim med vengjerne sine, og dei skal verta til skammar med ofringarne sine.

Kĩhuhũkanio kĩnene gĩkaamahaata kĩmombũkie, na magongona mao nĩmakamaconorithia.