2 Mosebok 5
1 Sidan gjekk Moses og Aron fram for Farao og sagde: «So segjer Herren, Israels Gud: «Lat folket mitt fara, so dei kann halda høgtid for meg i øydemarki!»»
And afterward Moses and Aaron came, and said to Pharaoh, Thus says Jehovah, the God of Israel, Let my people go, that they may hold a feast to me in the wilderness.
2 Då sagde Farao: «Kva er det for ein «Herre» som eg skal lyda, og lata Israel fara? Eg kjenner ikkje den «Herren», og eg vil ikkje lata Israel fara heller.»
And Pharaoh said, Who is Jehovah, that I should hearken to his voice to let Israel go? I do not know Jehovah, and moreover I will not let Israel go.
3 «Hebræarguden hev møtt oss!» svara dei. «Gode, gjev oss lov å fara tri dagsleider ut i øydemarki og ofra til Herren, vår Gud, so han ikkje skal koma yver oss med sott eller sverd!»
And they said, The God of the Hebrews has met with us. Let us go, we pray thee, three days' journey into the wilderness, and sacrifice to Jehovah our God, lest he fall upon us with pestilence, or with the sword.
4 Då sagde egyptarkongen til deim: «Moses og Aron, kvi hefter de folket burt frå det dei hev å gjera? Gakk til arbeidet dykkar!
And the king of Egypt said to them, Therefore do ye, Moses and Aaron, loose the people from their works? Get you to your burdens.
5 De ser kor mykje folk her er i landet no, » sagde Farao, «og so vil de lokka deim til å leggja ned arbeidet sitt!»
And Pharaoh said, Behold, the people of the land are now many, and ye make them rest from their burdens.
6 Og same dagen sagde Farao det til futarne og formennerne for arbeidsfolket:
And the same day Pharaoh commanded the taskmasters of the people, and their officers, saying,
7 «Heretter skal de ikkje gjeva folket halm til mursteinen, som de fyrr hev gjort. Dei skal sjølve ganga og sanka seg halm.
Ye shall no more give the people straw to make brick as formerly. Let them go and gather straw for themselves.
8 Men like mykje murstein skal de krevja av deim no som fyrr; de skal ikkje slå av på talet. For dei er late; difor skrik dei og segjer: «Me vil av og ofra til Guden vår.»
And the number of the bricks, which they made formerly, ye shall lay upon them. Ye shall not diminish any of it. For they are idle, therefore they cry, saying, Let us go and sacrifice to our God.
9 Legg tyngre arbeid på kararne, so dei hev nok å gjera, og ikkje fer etter lygjerødor!»
Let heavier work be laid upon the men, that they may labor in it, and let them not regard lying words.
10 So gjekk futarne og arbeidsformennerne ut, og sagde til folket: «So segjer Farao: «Eg gjev dykk ikkje halm lenger.
And the taskmasters of the people went out, and their officers, and they spoke to the people, saying, Thus says Pharaoh, I will not give you straw.
11 Gakk sjølve og finn dykk halm kvar de kann! Men i arbeidet dykkar fær de ikkje noko avslag.»»
Go yourselves, get you straw where ye can find it, for none of your work shall be diminished.
12 Då spreidde folket seg utyver heile Egyptarland, og sanka helma til å bruka i staden for halmen.
So the people were scattered abroad throughout all the land of Egypt to gather stubble for straw.
13 Men futarne dreiv på og sagde: «Gjer arbeidet dykkar ferdigt, fullt dagsverk til kvar dag, som då de hadde halm for hand!»
And the taskmasters were urgent saying, Fulfill your works, your daily tasks, as when there was straw.
14 Og arbeidsformennerne som futarne åt Farao hadde sett yver Israels-folket, fekk hogg, og futarne sagde: «Kvi hev de ikkje gjort ifrå dykk ålaget dykkar anten i går eller i dag, som de fyrr gjorde?»
And the officers of the sons of Israel, whom Pharaoh's taskmasters had set over them, were beaten, and demanded, Why have ye not fulfilled your task both yesterday and today, in making brick as formerly?
15 Då gjekk arbeidsformennerne til Farao, og kjærde seg for honom og sagde: «Kvi fer du soleis med tenarane dine?
Then the officers of the sons of Israel came and cried to Pharaoh, saying, Why do thou deal thus with thy servants?
16 Halm fær me ikkje, og like vel segjer dei til oss: «Gjer murstein!» Og so fær me hogg, endå det er dine folk som hev skuldi.»
There is no straw given to thy servants, and they say to us, Make brick. And, behold, thy servants are beaten, but the fault it in thine own people.
17 Men han sagde: «Late er de, late! Difor segjer de: «Me vil av og ofra til Herren!»
But he said, Ye are idle, ye are idle. Therefore ye say, Let us go and sacrifice to Jehovah.
18 Gakk no av og arbeid! Og halm fær de ikkje, men mursteinen skal de greida, talet fullt!»
Go therefore now, and work, for there shall no straw be given you, yet ye shall deliver the number of bricks.
19 Arbeidsformennerne vart ille ved, då dei fekk høyra dei ordi: «De fær ikkje noko avslag på mursteinen dykkar, fullt dagsverk til kvar dag!»
And the officers of the sons of Israel saw that they were in affliction, when it was said, Ye shall not diminish anything from your bricks, your daily tasks.
20 Då dei kom ut att frå Farao, møtte dei Moses og Aron, som stod og venta på deim.
And they met Moses and Aaron, who stood in the way, as they came forth from Pharaoh,
21 Då sagde dei med deim: «Herren setje augo på dykk, og late dykk få like for di de hev gjort Farao og mennerne hans hatige på oss, og gjeve deim sverdet i handi til å drepa oss med!»
and they said to them, Jehovah look upon you, and judge, because ye have made our fragrance to be abhorred in the eyes of Pharaoh, and in the eyes of his servants, to put a sword in their hand to slay us.
22 Og Moses vende seg atter til Herren og sagde: «Herre, kvi fer du so ille med dette folket? Kvi hev du då sendt meg?
And Moses returned to Jehovah, and said, Lord, why have thou dealt ill with this people? Why is it that thou have sent me?
23 For alt ifrå den stund eg gjekk fram for Farao og tala i ditt namn, hev han ikkje gjort anna enn vondt mot dette folket, og du hev ikkje hjelpt folket ditt ein grand.»
For since I came to Pharaoh to speak in thy name, he has dealt ill with this people, neither have thou delivered thy people at all.
