Salomos Ordsprog 13
1 En vis sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.
Filius sapiens, doctrina patris: qui autem illusor est, non audit cum arguitur.
2 Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.
De fructu oris sui homo satiabitur bonis: anima autem praevaricatorum iniqua.
3 Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine leber vidt op, ham blir det til ulykke.
Qui custodit os suum, custodit animam suam: qui autem inconsideratus est ad loquendum, sentiet mala.
4 Den late attrår og får intet, men de flittige næres rikelig.
Vult et non vult piger: anima autem operantium impinguabitur.
5 Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige gjør det som ondt og skammelig er.
Verbum mendax iustus detestabitur: impius autem confundit, et confundetur.
6 Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.
Iustitia custodit innocentis viam: impietas autem peccatorem supplantat.
7 Den ene ter sig som en rik mann og har dog slett ingen ting, og den andre ter sig som en fattig mann og har dog meget gods.
Est quasi dives cum nihil habeat: et est quasi pauper, cum in multis divitiis sit.
8 En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.
Redemptio animae viri, divitiae suae: qui autem pauper est, increpationem non sustinet.
9 De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner.
Lux iustorum laetificat: lucerna autem impiorum extinguetur.
10 Ved overmot voldes bare trette, men hos dem som lar sig råde, er visdom.
Inter superbos semper iurgia sunt: qui autem agunt omnia cum consilio, reguntur sapientia.
11 Lett vunnet rikdom minker, men den som samler litt efter litt, øker sitt gods.
Substantia festinata minuetur: quae autem paulatim colligitur manu, multiplicabitur.
12 Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et opfylt ønske er et livsens tre.
Spes, quae differtur, affligit animam: lignum vitae desiderium veniens.
13 Den som forakter ordet, ødelegger sig selv; men den som frykter budet, han får lønn.
Qui detrahit alicui rei, ipse se in futurum obligat: qui autem timet praeceptum, in pace versabitur. Animae dolosae errant in peccatis: iusti autem misericordes sunt, et miserantur.
14 Den vises lære er en livsens kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.
Lex sapientis fons vitae, ut declinet a ruina mortis.
15 Ved god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.
Doctrina bona dabit gratiam: in itinere contemptorum vorago.
16 Hver den som er klok, går frem med forstand, men en dåre utbreder dårskap.
Astutus omnia agit cum consilio: qui autem fatuus est, aperit stultitiam.
17 Et ugudelig sendebud faller i ulykke, men et trofast bud er lægedom.
Nuncius impii cadet in malum: legatus autem fidelis, sanitas.
18 Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt; men den som akter på refselse, blir æret.
Egestas, et ignominia ei, qui deserit disciplinam: qui autem acquiescit arguenti, glorificabitur.
19 Opfylt ønske er søtt for sjelen, men å holde sig fra det onde er en vederstyggelighet for dårer.
Desiderium si compleatur, delectat animam: detestantur stulti eos, qui fugiunt mala.
20 Søk omgang med de vise, og du skal bli vis; men dårers venn går det ille.
Qui cum sapientibus graditur, sapiens erit: amicus stultorum similis efficietur.
21 Ulykke forfølger syndere, men rettferdige lønnes med godt.
Peccatores persequitur malum: et iustis retribuentur bona.
22 Den gode efterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.
Bonus reliquit heredes filios, et nepotes: et custoditur iusto substantia peccatoris.
23 De fattiges nyland gir meget føde; men mangen rykkes bort fordi han ikke gjør det som rett er.
Multi cibi in novalibus patrum: et aliis congregantur absque iudicio.
24 Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.
Qui parcit virgae, odit filium suum: qui autem diligit illum, instanter erudit.
25 Den rettferdige eter så han blir mett, men de ugudeliges buk blir tom.
Iustus comedit, et replet animam suam: venter autem impiorum insaturabilis.
