Klagesangene 4
1 Hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret, de hellige stener strødd omkring ved alle gatehjørner!
How is the gold become dim! How is the most fine gold changed! The hallowed stones are poured out at the head of every street.
2 Sions barn, de dyrebare, like i verd med det fineste gull, hvor de er blitt aktet som lerkrukker, et verk av en pottemakers hender!
The precious sons of Zion, comparable to fine gold, how are they esteemed as earthen pitchers, the work of the hands of the potter!
3 Endog sjakaler rekker bryst, gir sine unger die; mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones; the daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
4 Diebarnets tunge henger fast ved ganen av tørst; små barn ber om brød, det er ingen som deler ut til dem,
The tongue of the sucking child cleaveth to the roof of his mouth for thirst; the young children ask bread, and none breaketh it unto them.
5 De som åt fine retter, ligger elendige på gatene; de som blev båret på skarlagen, favner møkkdynger.
They that did feed on dainties are desolate in the streets; they that were brought up in scarlet embrace dunghills.
6 Så blev straffen over mitt folks datter større enn straffen over Sodoma, som blev lagt i grus i et øieblikk, uten at hender blev løftet imot det.
For the iniquity of the daughter of my people is greater than the sin of Sodom, that was overthrown as in a moment, and no hands fell upon her.
7 Hennes fyrster var renere enn sne, hvitere enn melk; de var rødere på legemet enn koraller; som safir var deres utseende.
Her princes were purer than snow, they were whiter than milk, they were more ruddy in body than rubies, their polishing was as of sapphire;
8 Mørkere enn sort er nu deres utseende, de blir ikke kjent på gatene; deres hud henger ved deres ben, den er blitt tørr som tre.
Their visage is blacker than coal; they are not known in the streets; their skin is shrivelled upon their bones; it is withered, it is become like a stick.
9 Lykkeligere var de som blev drept ved sverd, enn de som blev drept ved hunger, de som tærtes bort og gikk til grunne av mangel på brød.
They that are slain with the sword are better than they that are slain with hunger; for these pine away, stricken through, for want of the fruits of the field.
10 Ømhjertede kvinner kokte selv sine egne barn, de tjente dem til føde da mitt folks datter gikk under.
The hands of women full of compassion have sodden their own children; they were their food in the destruction of the daughter of my people.
11 Herren uttømte sin harme, han utøste sin brennende vrede og tendte en ild i Sion, og den fortærte dets grunnvoller.
The LORD hath accomplished His fury, He hath poured out His fierce anger; and He hath kindled a fire in Zion, which hath devoured the foundations thereof.
12 Jordens konger og alle som bodde på jorderike, trodde ikke at nogen motstander og fiende skulde komme inn gjennem Jerusalems porter.
The kings of the earth believed not, neither all the inhabitants of the world, that the adversary and the enemy would enter into the gates of Jerusalem.
13 For dets profeters synder, dets presters misgjerninger, de som utøste rettferdiges blod i byen, er det skjedd.
It is because of the sins of her prophets, and the iniquities of her priests, that have shed the blood of the just in the midst of her.
14 De vanket omkring på gatene som blinde, tilsølt med blod, så ingen kunde røre ved deres klær.
They wander as blind men in the streets, they are polluted with blood, so that men cannot touch their garments.
15 Vik bort! Uren! ropte folk til dem - vik bort, vik bort, rør ikke ved oss! For de har flyktet og vanker omkring; det sies blandt folkene: De skal ikke bli her lenger!
'Depart ye! unclean!' men cried unto them, 'Depart, depart, touch not'; yea, they fled away and wandered; men said among the nations: 'They shall no more sojourn here.'
16 Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke mere til dem; prester akter de ikke, over de gamle forbarmer de sig ikke.
The anger of the LORD hath divided them; He will no more regard them; they respected not the persons of the priests, they were not gracious unto the elders.
17 Da det ennu stod, stirret våre matte øine forgjeves efter hjelp; på vårt vakttårn speidet vi efter et folk som ikke kunde frelse oss.
As for us, our eyes do yet fail for our vain help; in our watching we have watched for a nation that could not save.
18 De lurte på våre skritt, så vi ikke kunde gå på våre gater; vår ende var kommet nær, vår tid var omme, ja, vår ende var kommet.
They hunt our steps, that we cannot go in our broad places; our end is near, our days are fulfilled; for our end is come.
19 Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; på fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lurte de på oss.
Our pursuers were swifter than the eagles of the heaven; they chased us upon the mountains, they lay in wait for us in the wilderness.
20 Vår livsånde, Herrens salvede, blev fanget i deres graver, han om hvem vi sa: I hans skygge vil vi leve blandt folkene.
The breath of our nostrils, the anointed of the LORD, was taken in their pits; of whom we said: 'Under his shadow we shall live among the nations.'
21 Fryd dig og gled dig bare, Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til dig skal begeret komme; du skal bli drukken og klæ dig naken.
Rejoice and be glad, O daughter of Edom, that dwellest in the land of Uz: the cup shall pass over unto thee also; thou shalt be drunken, and shalt make thyself naked.
22 Din straff er til ende, Sions datter! Han vil ikke mere bortføre dig. Han vil hjemsøke dig for din misgjerning, Edoms datter, åpenbare dine synder.
The punishment of thine iniquity is accomplished, O daughter of Zion, He will no more carry thee away into captivity; He will punish thine iniquity, O daughter of Edom, He will uncover thy sins.
