Jobs 8
1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
Pea naʻe toki tali ʻe Pilitati mei Suaa, ʻo ne pehē,
2 Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
ʻE fēfē hono fuoloa ʻo hoʻo lea pehē pe? Pea tatau mo e matangi mālohi ʻae ngaahi lea ʻa ho ngutu?
3 Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
He ʻoku fakahala ʻe he ʻOtua ʻae fakamaau? Pe fakahalaʻi ʻe he Māfimafi ʻae angatonu?
4 Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
Kapau kuo angahala ʻa hoʻo fānau kiate ia, pea kuo ne liʻaki ʻakinautolu ko e meʻa ʻi heʻenau fai hala;
5 Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
Kapau te ke kumi vave ki he ʻOtua, pea fai hoʻo faʻa hū tāumaʻu ki he Māfimafi;
6 hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
Kapau kuo ke maʻa mo angatonu ko e moʻoni ʻe ʻā hake ia maʻau, pea te ne ngaohi ke monūʻia ʻae nofoʻanga ʻo hoʻo māʻoniʻoni.
7 og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
Neongo ʻae siʻi ʻa ho kamataʻanga, ka ʻe fakalahi ʻaupito ho ikuʻanga.
8 For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
“Ko eni, ʻoku ou kole kiate koe, ke ke fehuʻi ki he kuonga ʻi muʻa, pea ke teuʻi koe ke ke ʻeke ki heʻenau ngaahi tamai:
9 - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
(He ʻoku ʻoe ʻaneafi pe ʻakinautolu, pea taʻeʻilo ha meʻa, koeʻuhi ʻoku tatau hotau ngaahi ʻaho ʻi māmani mo e ʻata: )
10 de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
ʻIkai ʻe akonakiʻi koe ʻekinautolu, ʻo tala kiate koe, pea hua ʻaki mai ʻae ngaahi lea mei honau loto?
11 Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
“ʻE faʻa tupu ʻae mohuku ʻoe anovai ka ʻi he kelepulu pe? ʻE faʻa tupu ʻae kaho ka ʻi he vai pe?
12 Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
He ʻoku lolotonga ʻene kei mata, ʻo ʻikai tā, ʻoku tomuʻa mae ia ʻi he ʻakau kotoa pē.
13 Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
ʻOku pehē pe ʻae ʻaluʻanga ʻokinautolu ʻoku fakangaloʻi ʻae ʻOtua; pea ko e ʻamanaki ʻae mālualoi ʻe ʻauha ia:
14 hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
Ko ʻene ʻamanaki ʻe tuʻusi ia, pea ko ʻene falalaʻanga ko e matamata kupenga ʻoe hina.
15 Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
ʻE faʻaki ia ki hono fale, ka ʻe ʻikai tuʻu ia: ʻe puke maʻu ʻe ia ki ai, ka ʻe ʻikai te ne tolonga.”
16 Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
ʻOku maʻuiʻui ia ʻi he mata ʻoe laʻā, pea tupu hono vaʻa ʻi heʻene ngoue.
17 om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
Ko hono ngaahi aka ʻoku fefihifihitaki ʻi he tafungofunga, ʻo ʻiloʻi ʻae potu makamaka.
18 Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
Kapau te ne fakaʻauha ia mei hono potu, pea ʻe toki fakafisi ia, ʻo pehē, ‘naʻe ʻikai te u mamata kiate koe.’
19 Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
Vakai, ko e fiefia eni ʻa hono hala, pea ʻe toe tupu ʻae niʻihi mei he kelekele.
20 Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
“Vakai, ʻe ʻikai siʻaki ʻe he ʻOtua ha taha haohaoa, pea ʻe ʻikai tokoniʻi ʻe ia ʻae kau fai kovi:
21 Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
Kaeʻoua ke ne fakapito ho ngutu ʻi he kata, mo ho loungutu ʻi he fiefia.
22 De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.
Ko kinautolu ʻoku fehiʻa kiate koe ʻe fakakofuʻaki ʻae mā; pea ʻe fakaʻauha ʻae nofoʻanga ʻoe angahala.”
