Jobs 37
1 Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.
Super hoc expavit cor meum, et emotum est de loco suo.
2 Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!
Audite auditionem in terrore vocis eius, et sonum de ore illius procedentem.
3 Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.
Subter omnes cælos ipse considerat, et lumen illius super terminos terræ.
4 Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.
Post eum rugiet sonitus, tonabit voce magnitudinis suæ, et non investigabitur, cum audita fuerit vox eius.
5 Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.
Tonabit Deus in voce sua mirabiliter, qui facit magna et inscrutabilia.
6 Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.
Qui præcipit nivi ut descendat in terram, et hiemis pluviis, et imbri fortitudinis suæ.
7 Hvert menneskes hånd forsegler han, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham.
Qui in manu omnium hominum signat, ut noverint singuli opera sua.
8 Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.
Ingredietur bestia latibulum, et in antro suo morabitur.
9 Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.
Ab interioribus egredietur tempestas, et ab Arcturo frigus.
10 Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.
Flante Deo concrescit gelu, et rursum latissimæ funduntur aquæ.
11 Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,
Frumentum desiderat nubes, et nubes spargunt lumen suum.
12 og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;
Quæ lustrant per circuitum, quocumque eas voluntas gubernantis duxerit, ad omne quod præceperit illis super faciem orbis terrarum:
13 enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.
Sive in una tribu, sive in terra sua, sive in quocumque loco misericordiæ suæ eas iusserit inveniri.
14 Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!
Ausculta hæc Iob: sta, et considera mirabilia Dei.
15 Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?
Numquid scis quando præceperit Deus pluviis, ut ostenderent lucem nubium eius?
16 Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,
Numquid nosti semitas nubium magnas, et perfectas scientias?
17 du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?
Nonne vestimenta tua calida sunt, cum perflata fuerit terra Austro?
18 Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?
Tu forsitan cum eo fabricatus es cælos, qui solidissimi quasi ære fusi sunt.
19 Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.
Ostende nobis quid dicamus illi: nos quippe involvimur tenebris.
20 Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?
Quis narrabit ei quæ loquor? etiam si locutus fuerit homo, devorabitur.
21 Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.
At nunc non vident lucem: subito aer cogetur in nubes, et ventus transiens fugabit eas.
22 Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.
Ab Aquilone aurum venit, et ad Deum formidolosa laudatio.
23 Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.
Digne eum invenire non possumus: magnus fortitudine, et iudicio, et iustitia et enarrari non potest.
24 Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.
Ideo timebunt eum viri, et non audebunt contemplari omnes, qui sibi videntur esse sapientes.
