Jobs 23
1 Da tok Job til orde og sa:
Then responded Job, and said: —
2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk.
Even to-day, is my complaint rebellion? His hand, is heavier than my groaning.
3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
Oh that I knew where I might find him! I would come even unto his dwelling-place;
4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
I would set out, before him, a plea, and, my mouth, would I fill with arguments;
5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
I would note the words wherewith he would respond to me, and would mark what he would say to me.
6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
Would he, with fulness of might, contend with me? Nay, surely, he, would give heed to me!
7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
There an upright man, might reason with him, so should I deliver myself completely from my judge.
8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
Behold! eastward, I go, but he is not there, and, westward, but I perceive him not;
9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
On the north, where he worketh, but I get no vision, He hideth himself on the south that I cannot see him.
10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
But, he, knoweth the way that I choose, Having tried me, as gold, I shall come forth.
11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
Of his steps, my foot taketh hold, His way, have I kept, and not swerved;
12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.
The command of his lips, and would not go back, and, in my bosom, have I treasured the words of his lips.
13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
But, he, is one, and who can turn him? What his soul desired, he hath done.
14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
Surely he will accomplish what is decreed for me, and, many such things, hath he in store.
15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham.
For this cause, from his presence, am I driven in fear, I diligently consider and am kept back from him in dread:
16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
Yea, GOD, hath made timid my heart, and, the Almighty, hath put me in terror.
17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
Because I was not cut off before the darkness, nor, before my face, did the gloom form a shroud.
