Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Then responded Job, and said: —
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
How long will ye grieve my soul? or crush me with words?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
These ten times, have ye reviled me, Shameless ye wrong me.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
And even if indeed I have erred, with myself lodgeth mine error.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
If indeed, against me, ye must needs magnify yourselves, and plead, against me, my reproach.
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Know, then, that, God, hath overthrown me, and, within his net, enclosed me.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Lo! I cry—out: Violence! but receive no answer, I cry aloud, but there is no vindication;
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
My way, hath he walled up, that I cannot pass, and, upon my paths, hath he made darkness rest;
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
My glory—from off me, hath he stripped, and hath removed the crown of my head;
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
He hath ruined me on every side, and I am gone, and he hath taken away—like a tree—my hope;
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
Yea he hath kindled against me his anger, and accounted me towards him like unto his adversaries;
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Together, enter his troops and have cast up, against me, their mound, and have encamped all around my tent;
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
My Brethren—from beside me, hath he moved far away, and, mine acquaintance, are wholly estranged from me;
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
Failed me, have my near of kin, and, mine intimate acquaintances, have forgotten me;
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Ye guests of my house and my maidens, A stranger, have ye accounted me, An alien, have I become in their eyes;
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
To mine own servant, I called, and he would not answer, With mine own mouth, I kept entreating him;
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
My breath, is strange to my wife, and I am loathsome to the sons of my own mother;
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Even young children, despise me, I rise up, and they speak against me;
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
All the men of mine intimate circle abhor me, and, these whom I loved, have turned against me;
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
Unto my skin and unto my flesh, have my bones cleaved, and I have escaped with the akin of my teeth.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Pity me! pity me! ye, my friends, for, the hand of GOD, hath stricken me!
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Wherefore should ye persecute me as GOD? and, with my flesh, should not he satisfied?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
Oh, then, that my words, could be written, Oh that, in a record, they could be inscribed:
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
That, with a stylus of iron and [with] lead, for all time—in the rock, they could be graven!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
But, I, know that, my redeemer, liveth, and, as the Last over [my] dust, will he arise;
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
And, though, after my skin is struck off, this [followeth], yet, apart from my flesh, shall I see GOD:
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Whom, I myself, shall see, on my side, and, mine own eyes, [shall] have looked upon, and not those of a stranger. Exhausted are my deepest desires in my bosom!
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
Surely ye should say—Why should we persecute him? seeing, the root of the matter, is found in me.
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Be ye afraid—on your part—of the face of the sword, because, wrath, [bringeth] the punishments of the sword, to the end ye may know the Almighty.
