Jobs 16
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said:
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
I have heard many such things; sorry comforters are ye all.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Shall windy words have an end? Or what provoketh thee that thou answerest?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
I also could speak as ye do; if your soul were in my soul's stead, I could join words together against you, and shake my head at you.
5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
I would strengthen you with my mouth, and the moving of my lips would assuage your grief.
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
Though I speak, my pain is not assuaged; and though I forbear, what am I eased?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
But now He hath made me weary; Thou hast made desolate all my company.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
And Thou hast shrivelled me up, which is a witness against me; and my leanness riseth up against me, it testifieth to my face.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
He hath torn me in His wrath, and hated me; He hath gnashed upon me with His teeth; mine adversary sharpeneth his eyes upon me.
10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
They have gaped upon me with their mouth; they have smitten me upon the cheek scornfully; they gather themselves together against me.
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
God delivereth me to the ungodly, and casteth me into the hands of the wicked.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
I was at ease, and He broke me asunder; yea, He hath taken me by the neck, and dashed me to pieces; He hath also set me up for His mark.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
His archers compass me round about, He cleaveth my reins asunder, and doth not spare; He poureth out my gall upon the ground.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
He breaketh me with breach upon breach; He runneth upon me like a giant.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
I have sewed sackcloth upon my skin, and have laid my horn in the dust.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
My face is reddened with weeping, and on my eyelids is the shadow of death;
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
Although there is no violence in my hands, and my prayer is pure.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
O earth, cover not thou my blood, and let my cry have no resting-place.
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
Even now, behold, my Witness is in heaven, and He that testifieth of me is on high.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
Mine inward thoughts are my intercessors, mine eye poureth out tears unto God;
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
That He would set aright a man contending with God, as a son of man setteth aright his neighbour!
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
For the years that are few are coming on, and I shall go the way whence I shall not return.
