Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
Man that is borne of woman, is of short continuance, and full of trouble.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
He shooteth foorth as a flowre, and is cut downe: he vanisheth also as a shadowe, and continueth not.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
And yet thou openest thine eyes vpon such one, and causest me to enter into iudgement with thee.
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Who can bring a cleane thing out of filthinesse? there is not one.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Are not his dayes determined? the nober of his moneths are with thee: thou hast appointed his boundes, which he can not passe.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Turne from him that he may cease vntill his desired day, as an hyreling.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
For there is hope of a tree, if it bee cut downe, that it will yet sproute, and the branches thereof will not cease.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Though the roote of it waxe olde in the earth, and the stocke thereof be dead in ye ground,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
Yet by the sent of water it will bud, and bring foorth boughes like a plant.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
But man is sicke, and dyeth, and man perisheth, and where is he?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
As the waters passe from the sea, and as the flood decayeth and dryeth vp,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
So man sleepeth and riseth not: for hee shall not wake againe, nor be raised from his sleepe till the heauen be no more.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
Oh that thou wouldest hide me in the graue, and keepe me secret, vntill thy wrath were past, and wouldest giue me terme, and remember me. (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
If a man die, shall he liue againe? All the dayes of mine appointed time will I waite, till my changing shall come.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Thou shalt call me, and I shall answere thee: thou louest the worke of thine own hands.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
But nowe thou nombrest my steppes, and doest not delay my sinnes.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Mine iniquitie is sealed vp, as in a bagge, and thou addest vnto my wickednesse.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
And surely as the mountaine that falleth, commeth to nought, and the rocke that is remooued from his place:
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
As the water breaketh the stones, when thou ouerflowest the things which growe in the dust of ye earth: so thou destroyest ye hope of man.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Thou preuailest alway against him, so that he passeth away: he changeth his face when thou castest him away.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
And he knoweth not if his sonnes shall be honourable, neither shall he vnderstand concerning them, whether they shalbe of lowe degree,
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
But while his flesh is vpon him, he shall be sorowfull, and while his soule is in him, it shall mourne.
