Predikerens 1
1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
The words of the preacher, the son of David, king of Jerusalem.
2 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
Vanity of vanities, saith the preacher, vanity of vanities; all [is] vanity.
3 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
What profit hath a man of all his labor, which he taketh under the sun?
4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
[One] generation passeth away, and [another] generation cometh: but the earth abideth for ever.
5 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
The sun also riseth, and the sun goeth down, and hasteth to his place where he arose.
6 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
The wind goeth towards the south, and turneth about to the north; it whirleth about continually, and the wind returneth again according to its circuits.
7 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
All the rivers run into the sea; yet the sea [is] not full; to the place from whence the rivers come, thither they return again.
8 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
All things [are] full of labor; man cannot utter [it]: the eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
The thing that hath been, it [is that] which shall be; and that which is done [is] that which shall be done: and [there is] no new [thing] under the sun.
10 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
Is there [any] thing of which it may be said, See, this [is] new? it hath been already of old time, which was before us.
11 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
[There is] no remembrance of former [things]; neither shall there be [any] remembrance of [things] that are to come with [those] that shall come after.
12 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
I the preacher was king over Israel in Jerusalem.
13 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
And I gave my heart to seek and search out by wisdom concerning all [things] that are done under heaven: this grievous labor hath God given to the sons of man to be exercised with it.
14 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
I have seen all the works that are done under the sun; and behold, all [is] vanity and vexation of spirit.
15 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
[That which is] crooked cannot be made straight: and that which is wanting cannot be numbered.
16 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
I communed with my own heart, saying, Lo, I have come to great estate, and have gained more wisdom than all [they] that have been before me in Jerusalem: and my heart had great experience of wisdom and knowledge.
17 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
And I gave my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I perceived that this also is vexation of spirit.
18 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
For in much wisdom [is] much grief: and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.
