Job 13
1 Ecce omnia haec vidit oculus meus, et audivit auris mea, et intellexi singula.
Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod;
2 Secundum scientiam vestram et ego novi: nec inferior vestri sum.
alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend.
3 Sed tamen ad Omnipotentem loquar, et disputare cum Deo cupio:
Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga;
4 Prius vos ostendens fabricatores mendacii, et cultores perversorum dogmatum.
Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar.
5 Atque utinam taceretis, ut putaremini esse sapientes.
Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda.
6 Audite ergo correptionem meam, et iudicium labiorum meorum attendite.
Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer!
7 Numquid Deus indiget vestro mendacio, ut pro illo loquamini dolos?
Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja?
8 Numquid faciem eius accipitis, et pro Deo iudicare nitimini?
Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar?
9 Aut placebit ei quem celare nihil potest? aut decipietur ut homo, vestris fraudulentiis?
Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’?
10 Ipse vos arguet, quoniam in abscondito faciem eius accipitis.
Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd.
11 Statim ut se commoverit, turbabit vos, et terror eius irruet super vos.
Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla.
12 Memoria vestra comparabitur cineri, et redigentur in lutum cervices vestrae.
Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir.
13 Tacete paulisper ut loquar quodcumque mihi mens suggesserit.
Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann!
14 Quare lacero carnes meas dentibus meis, et animam meam porto in manibus meis?
Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi?
15 Etiam si occiderit me, in ipso sperabo: verumtamen vias meas in conspectu eius arguam.
Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar.
16 Et ipse erit salvator meus: non enim veniet in conspectu eius omnis hypocrita.
Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta.
17 Audite sermonem meum, et aenigmata percipite auribus vestris.
So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala!
18 Si fuero iudicatus, scio quod iustus inveniar.
Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst.
19 Quis est qui iudicetur mecum? veniat: quare tacens consumor?
Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy.
20 Duo tantum ne facias mihi, et tunc a facie tua non abscondar:
Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg:
21 Manum tuam longe fac a me, et formido tua non me terreat.
Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg!
22 Voca me, et ego respondebo tibi: aut certe loquar, et tu responde mihi.
Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar.
23 Quantas habeo iniquitates et peccata, scelera mea et delicta ostende mihi.
Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd!
24 Cur faciem tuam abscondis, et arbitraris me inimicum tuum?
Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg?
25 Contra folium, quod vento rapitur, ostendis potentiam tuam, et stipulam siccam persequeris:
Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? -
26 Scribis enim contra me amaritudines, et consumere me vis peccatis adolescentiae meae.
Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder
27 Posuisti in nervo pedem meum, et observasti omnes semitas meas, et vestigia pedum meorum considerasti:
og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad.
28 Qui quasi putredo consumendus sum, et quasi vestimentum quod comeditur a tinea.
Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp.
