Job 10
1 Tædet animam meam vitæ meæ, dimittam adversum me eloquium meum, loquar in amaritudine animæ meæ.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 Dicam Deo: Noli me condemnare: indica mihi cur me ita iudices.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Numquid bonum tibi videtur, si calumnieris me, et opprimas me opus manuum tuarum, et consilium impiorum adiuves?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Numquid oculi carnei tibi sunt: aut sicut videt homo, et tu videbis?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Numquid sicut dies hominis dies tui, et anni tui sicut humana sunt tempora,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 Ut quæras iniquitatem meam, et peccatum meum scruteris?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 Et scias quia nihil impium fecerim, cum sit nemo qui de manu tua possit eruere.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Manus tuæ fecerunt me, et plasmaverunt me totum in circuitu: et sic repente præcipitas me?
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Memento quæso quod sicut lutum feceris me, et in pulverem reduces me.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Nonne sicut lac mulsisti me, et sicut caseum me coagulasti?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 Pelle et carnibus vestisti me: ossibus et nervis compegisti me.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Vitam et misericordiam tribuisti mihi, et visitatio tua custodivit spiritum meum.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 Licet hæc celes in corde tuo, tamen scio quia universorum memineris.
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 Si peccavi, et ad horam pepercisti mihi: cur ab iniquitate mea mundum me esse non pateris?
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 Et si impius fuero, væ mihi est: et si iustus, non levabo caput, saturatus afflictione et miseria.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 Et propter superbiam quasi leænam capies me, reversusque mirabiliter me crucias.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 Instauras testes tuos contra me, et multiplicas iram tuam adversum me, et pœnæ militant in me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Quare de vulva eduxisti me? qui utinam consumptus essem ne oculus me videret.
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 Fuissem quasi non essem, de utero translatus ad tumulum.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Numquid non paucitas dierum meorum finietur brevi? dimitte ergo me, ut plangam paululum dolorem meum:
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 Antequam vadam et non revertar, ad terram tenebrosam, et opertam mortis caligine:
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 Terram miseriæ et tenebrarum, ubi umbra mortis, et nullus ordo, sed sempiternus horror inhabitat.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
