욥기 30
1 그러나 이제는 나보다 젊은 자들이 나를 기롱하는구나 그들의 아비들은 나의 보기에 나의 양떼 지키는 개 중에도 둘만하지 못한 자니라
Nu derimod ler de ad mig, Folk, der er yngre end jeg, hvis Fædre jeg fandt for ringe at sætte iblandt mine Hyrdehunde.
2 그들은 장년의 기력이 쇠한 자니 그 손의 힘이 내게 무엇이 유익하랴
Og hvad skulde jeg med deres Hænders Kraft? Deres Ungdomskraft har de mistet,
3 그들은 곧 궁핍과 기근으로 파리하매 캄캄하고 거친 들에서 마른 흙을 씹으며
tørrede hen af Trang og Sult. De afgnaver Ørk og Ødemark
4 떨기나무 가운데서 짠 나물도 꺾으며 대싸리 뿌리로 식물을 삼느니라
og plukker Melde ved Krattet, Gyvelrødder er deres Brød.
5 무리는 도적을 외침 같이 그들에게 소리지름으로 그들은 사람 가운데서 쫓겨나서
Fra Samfundet drives de bort, som ad Tyve raabes der efter dem.
6 침침한 골짜기와 구덩이와 바위 구멍에서 살며
De bor i Kløfter, fulde af Rædsler, i Jordens og Klippernes Huler.
7 떨기나무 가운데서 나귀처럼 부르짖으며 가시나무 아래 모여 있느니라
De brøler imellem Buske, i Tornekrat kommer de sammen,
8 그들은 본래 미련한 자의 자식이요 비천한 자의 자식으로서 고토에서 쫓겨난 자니라
en dum og navnløs Æt, de joges med Hug af Lande.
9 이제는 내가 그들의 노래가 되며 그들의 조롱거리가 되었고
Men nu er jeg Haansang for dem, jeg er dem et Samtaleemne;
10 그들은 나를 미워하여 멀리하고 내 얼굴에 침 뱉기를 주저하지 아니하나니
de afskyr mig, holder sig fra mig, nægter sig ikke af spytte ad mig.
11 이는 하나님이 내 줄을 늘어지게 하시고 나를 곤고케 하시매 무리가 내 앞에서 굴레를 벗었음이니라
Thi han løste min Buestreng, ydmyged mig, og foran mig kasted de Tøjlerne af.
12 그 낮은 무리가 내 우편에서 일어나 내 발을 밀뜨리고 나를 대적하여 멸망시킬 길을 쌓으며
Til højre rejser sig Ynglen, Fødderne slaar de fra mig, bygger sig Ulykkesveje imod mig;
13 도울 자 없는 그들이 내 길을 헐고 내 재앙을 재촉하는구나
min Sti har de opbrudt, de hjælper med til mit Fald, og ingen hindrer dem i det;
14 성을 크게 파괴하고 그 파괴한 가운데로 몰려 들어 오는것 같이 그들이 내게로 달려드니
de kommer som gennem et gabende Murbrud, vælter sig frem under Ruiner,
15 놀람이 내게 임하는구나 그들이 내 영광을 바람 같이 모니 내 복록이 구름 같이 지나갔구나
Rædsler har vendt sig imod mig; min Værdighed joges bort som af Storm, min Lykke svandt som en Sky.
16 이제는 내 마음이 내 속에서 녹으니 환난날이 나를 잡음이라
Min Sjæl opløser sig i mig; Elendigheds Dage har ramt mig:
17 밤이 되면 내 뼈가 쑤시니 나의 몸에 아픔이 쉬지 아니하는구나
Natten borer i mine Knogler, aldrig blunder de nagende Smerter.
18 하나님의 큰 능력으로 하여 옷이 추하여져서 옷깃처럼 내몸에 붙었구나
Med vældig Kraft vanskabes mit Kød, det hænger om mig, som var det min Kjortel.
19 하나님이 나를 진흙 가운데 던지셨고 나로 티끌과 재 같게 하셨구나
Han kasted mig ud i Dynd, jeg er blevet som Støv og Aske.
20 내가 주께 부르짖으오나 주께서 대답지 아니하시오며 내가 섰사오나 주께서 굽어보시기만 하시나이다
Jeg skriger til dig, du svarer mig ikke, du staar der og ænser mig ikke;
21 주께서 돌이켜 내게 잔혹히 하시고 완력으로 나를 핍박하시오며
grum er du blevet imod mig, forfølger mig med din vældige Haand.
22 나를 바람 위에 들어 얹어 불려가게 하시며 대풍 중에 소멸케 하시나이다
Du løfter og vejrer mig hen i Stormen, og dens Brusen gennemryster mig;
23 내가 아나이다 주께서 나를 죽게 하사 모든 생물을 위하여 정한 집으로 끌어 가시리이다
thi jeg ved, du fører mig hjem til Døden, til det Hus, hvor alt levende samles.
24 그러나 사람이 넘어질 때에 어찌 손을 펴지 아니하며 재앙을 당할 때에 어찌 도움을 부르짖지 아니하겠는가
Dog, mon den druknende ej rækker Haanden ud og raaber om Hjælp, naar han gaar under?
25 고생의 날 보내는 자를 위하여 내가 울지 아니하였는가 빈궁한 자를 위하여 내 마음에 근심하지 아니하였는가
Mon ikke jeg græder over den, som havde det haardt, sørgede ikke min Sjæl for den fattiges Skyld?
26 내가 복을 바랐더니 화가 왔고 광명을 기다렸더니 흑암이 왔구나
Jeg biede paa Lykke, men Ulykke kom, jeg haabed paa Lys, men Mørke kom;
27 내 마음이 어지러워서 쉬지 못하는구나 환난 날이 내게 임하였구나
ustandseligt koger det i mig, Elendigheds Dage traf mig;
28 나는 햇볕에 쬐지 않고 검어진 살을 가지고 걸으며 공회 중에 서서 도움을 부르짖고 있느니라
trøstesløs gaar jeg i Sorg, i Forsamlingen rejser jeg mig og raaber;
29 나는 이리의 형제요 타조의 벗이로구나
Sjakalernes Broder blev jeg, Strudsenes Fælle.
30 내 가죽은 검어져서 떨어졌고 내 뼈는 열기로 하여 탔구나
Min Hud er sort, falder af, mine Knogler brænder af Hede;
31 내 수금은 애곡성이 되고 내 피리는 애통성이 되었구나
min Citer er blevet til Sorg, min Fløjte til hulkende Graad!
