Giobbe 41

1 Prenderai tu il coccodrillo all’amo? Gli assicurerai la lingua colla corda?

Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?

2 Gli passerai un giunco per le narici? Gli forerai le mascelle con l’uncino?

Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?

3 Ti rivolgerà egli molte supplicazioni? Ti dirà egli delle parole dolci?

Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?

4 Farà egli teco un patto perché tu lo prenda per sempre al tuo servizio?

Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?

5 Scherzerai tu con lui come fosse un uccello? L’attaccherai a un filo per divertir le tue ragazze?

Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?

6 Ne trafficheranno forse i pescatori? Lo spartiranno essi fra i negozianti?

Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?

7 Gli coprirai tu la pelle di dardi e la testa di ramponi?

Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?

8 Mettigli un po’ le mani addosso!… Ti ricorderai del combattimento e non ci tornerai!

Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!

9 Ecco, fallace è la speranza di chi l’assale; basta scorgerlo e s’è atterrati.

Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.

10 Nessuno è tanto ardito da provocarlo. E chi dunque oserà starmi a fronte?

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

11 Chi mi ha anticipato alcun che perch’io glielo debba rendere? Sotto tutti i cieli, ogni cosa è mia.

Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

12 E non vo’ tacer delle sue membra, della sua gran forza, della bellezza della sua armatura.

Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

13 Chi l’ha mai spogliato della sua corazza? Chi è penetrato fra la doppia fila de’ suoi denti?

Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

14 Chi gli ha aperti i due battenti della gola? Intorno alla chiostra de’ suoi denti sta il terrore.

Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

15 Superbe son le file de’ suoi scudi, strettamente uniti come da un sigillo.

Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

16 Uno tocca l’altro, e tra loro non passa l’aria.

De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

17 Sono saldati assieme, si tengono stretti, sono inseparabili.

Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

18 I suoi starnuti dànno sprazzi di luce; i suoi occhi son come le palpebre dell’aurora.

Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

19 Dalla sua bocca partono vampe, ne scappan fuori scintille di fuoco.

Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

20 Dalle sue narici esce un fumo, come da una pignatta che bolla o da una caldaia.

Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

21 L’alito suo accende i carboni, e una fiamma gli erompe dalla gola.

Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

22 Nel suo collo risiede la forza, dinanzi a lui salta il terrore.

På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

23 Compatte sono in lui le parti flosce della carne, gli stanno salde addosso, non si muovono.

Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

24 Il suo cuore è duro come il sasso, duro come la macina di sotto.

Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

25 Quando si rizza, tremano i più forti, e dalla paura son fuori di sé.

Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

26 Invano lo si attacca con la spada; a nulla valgon lancia, giavellotto, corazza.

Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

27 Il ferro è per lui come paglia; il rame, come legno tarlato.

Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

28 La figlia dell’arco non lo mette in fuga; le pietre della fionda si mutano per lui in stoppia.

Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.

29 Stoppia gli par la mazza e si ride del fremer della lancia.

Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

30 Il suo ventre è armato di punte acute, e lascia come tracce d’erpice sul fango.

På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

31 Fa bollire l’abisso come una caldaia, del mare fa come un gran vaso da profumi.

Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

32 Si lascia dietro una scia di luce; l’abisso par coperto di bianca chioma.

Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

33 Non v’è sulla terra chi lo domi; è stato fatto per non aver paura.

Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

34 Guarda in faccia tutto ciò ch’è eccelso, è re su tutte le belve più superbe”.

Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.