< Job 14 >
1 L’homme né d’une femme, vivant peu de temps, est rempli de beaucoup de misères.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Comme une fleur, il s’élève, et il est brisé, et il fuit comme l’ombre, et jamais il ne demeure dans un même état.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Et vous croyez, ô Dieu, qu’il soit digne de vous, d’ouvrir les yeux sur un tel être, et de l’appeler avec vous en jugement?
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Qui peut rendre pur celui qui a été conçu d’un sang impur? N’est-ce pas vous qui seul êtes pur?
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Les jours de l’homme sont courts; le nombre de ses mois est en vos mains; vous avez marqué son terme, lequel ne pourra être dépassé.
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Retirez-vous un peu de lui, afin qu’il se repose, jusqu’à ce que vienne, comme un mercenaire, son jour désiré.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 Un arbre a de l’espoir: si on le coupe, il reverdit, et ses rameaux poussent.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Quand sa racine aurait vieilli dans la terre, quand son tronc serait mort dans la poussière,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 À l’odeur de l’eau, il germera, et portera des feuilles comme auparavant, lorsqu’il fut planté.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Mais un homme, lorsqu’il est mort et dépouillé et consumé, où est-il, je vous prie?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 De même que si des eaux se retirent de la mer, elles n’y reviennent plus, et que si un fleuve tari se dessèche, il ne coule pas de nouveau,
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 Ainsi, un homme, lorsqu’il s’est endormi, ne ressuscitera point jusqu’à ce que le ciel soit détruit; il ne s’éveillera point, et il ne se lèvera pas de son sommeil.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Qui me donnera que vous me protégiez dans l’enfer, et que vous me cachiez jusqu’à ce que votre fureur soit passée, et que vous me marquiez un temps où vous vous souviendrez de moi? (Sheol )
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol )
14 Penses-tu qu’une fois mort un homme revive? Pendant tous les jours, où maintenant je combats, j’attends que mon changement vienne.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Vous m’appellerez, et moi je vous répondrai; vous tendrez votre droite à l’ouvrage de vos mains.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Vous avez, à la vérité, compté mes pas; mais pardonnez mes péchés.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Vous avez scellé comme dans un sac mes offenses; mais vous avez guéri mon iniquité.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Une montagne qui tombe disparaît, et un rocher est transporté de sa place.
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 Les eaux cavent des pierres, et une terre est à peu près consumée par une inondation: c’est donc ainsi que vous perdrez un homme.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Vous l’avez affermi pour un peu de temps, afin qu’il disparût pour toujours; vous changerez sa face, et vous l’enverrez au loin.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Que ses enfants soient dans la gloire, ou qu’ils soient dans l’ignominie, il ne le saura pas.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Toutefois sa chair, tandis qu’il vivra, souffrira, et son âme pleurera sur lui.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.